Ren adrenalin

Jeg er på New Zealand. Jeg må gjøre noe som har med ekstremsport å gjøre.
Tanken på strikkhopp har aldri vært fristende på meg. Ikke før jeg hoppet i fallskjerm. Men etter har jeg tenkt at kanskje det hadde vært noe... Vel, det fant jeg ut at det var det i går. Jeg gikk å hørte på strikkhopp, med en interessert pappa og en meget skeptisk mamma på slep. Jeg tygde på det over middagen, og endte med å bestille et hopp. Pappa bare smilte lurt, mamma sa at hun skulle legge ut pengene om jeg ville trekke meg... Vel, jeg er vel kanskje ikke kjent for å gi meg når jeg bestemmer meg for noe...

Så meg og pappa satt oss på bussen til Nevis Highwire Bungy, mamma ble igjen. Når vi kom frem, så er jeg ganske glad for at hun ikke ble med, det hadde blitt litt mye "haaaa" og "shhh". Som dere vil se under, så er dette hoppet fra et "hus" som henger i en vaier. Man må ta en heis ut for å komme dit. Det er 134 meter over bakken, rett ned i en elv med fjell på begge sider. Den heisen ut var ikke så ille egentlig, pappa var ikke høy i hatten, men jeg ble mer nervøs når jeg sto der å venta; jeg var lettest = sist i køen. Det var glassgulv, så man kunne se rett ned. 4 stk hoppet før meg, og jeg ble ganske klar for å hoppe. Men når jeg ble tatt utenfor det sikrede stedet, satt i stolen for å få festet på strikket, så kom nervene. Det er på ingen måte noe jeg har opplevd før, fallskjermhoppet var ikke i nærheten. Dette er så mye mer realistisk. Jeg ser ikke forskjell på 14 000 eller 5000 fot, men her har jeg veldig god peiling på hvor høyt det faktisk er. Rett ned i steinene og vann. Og man må hoppe selv. Man må ta sats og hoppe ut i ingenting annet enn luft. Når jeg blir ført bort til den lille plattingen, så kjente jeg virkelig for første gang i mitt liv bena svikte under meg. Det å stå på kanten til et 134 meter høyt fall, med et jævla strikk rundt bena, det er virkelig ikke hverdagskost. Men alt gikk veldig fort, og det er jeg glad for, hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde hoppet. Så når han telte, 3, 2, 1... så hoppet jeg.

Det er det lengste jeg noen gang har vært, og sikkert kommer til å være, i fritt fall. Det tok aldri slutt. Jeg fikk en slags ut-av-kroppen-opplevelse. Det er som om jeg så på mitt eget ansikt mens jeg faller, og det slutter aldri. Det gikk så mange tanker gjennom hodet mitt på den korte tiden. Og det suget i magen, det var helt sykt. Kroppen og hodet mitt forsto virkelig ikke hva som skjedde. Men så begynte strikken å ta tak, og jeg kunne slappe av litt. Helt til jeg falt nok en gang... Og det var det, så måtte jeg utløse mekanismen, så jeg kom opp sittende. Og den turen opp, jeg er sikker på at strikken skalv, så sykt var det. Jeg bare satt å lo, det var heeeelt sykt! Adrenalin som pumpet gjennom kroppen på en måte jeg aldri har opplevd. Det var helt sykt, helt jævlig når jeg måtte ta sats å hoppe, men nå tenker jeg bare at jeg skal gjøre det igjen... en gang... ellert to.

Det måtte virkelig gjøres, og det her på New Zealand! Fy søren å sykt! Vi har snakket litt om hvorfor jeg ville gjøre det. Hvorfor man utsetter seg for noe sånt. Vel, for meg er det adrenalinet. Og det å pushe grenser, ta skrittet videre, bokstavlig talt hoppe i det. Sykt, sykt, sykt...

Vel, det har vært en dag med ekstremsport. Selv om strikkhoppet var det sykeste uten tvil, så hadde jeg det veldig gøy på båttur. Ja, det var på en båt, som var på vann.. Men der slutter det normale. Det var i en elv, bratte klipper oppover på begge sider. Hels skulle vi snitte steinene, kjøre der det var grunnest og ta piruetter, det i en syk fart! Det var meg og pappa som gjorde det, mamma ville bli på land. La oss innse det, hun er ikke den som er gladest i fart og spenning. Uansett, moro var det så vist! Linken under viser til en film på hjemmesiden deres, kjøpte ikke den filmen, så det er bare random shit..

Båtfilmen, uten oss, finner du her

Mye moro på New Zealand altså! Vi har hatt en fantastisk dag i Queenstown, det startet med storm og endte med en fantastisk solnedgang. Og alt i mellom; ren, enestående adrenalin!