How do you spell rum!?

I India skjer det mye hele tiden. Vi hadde et par fantastiske dager i Udapur, det var en veldig fin liten by. Det ver noen små søte gater der som yrte av liv, og vi dro litt utenfor byen for å se på et kamasutra tempel. Jepp, du leste rett. Det var ikke store statuer som man kanskje ville tro, men det var små uthugginger på hver eneste ledige plass. C.P. fortalte oss hvem av figurerne som var lærere og hvem som var elever. Mhm, det er jo også noe å lage et tempel om. Etter Udapur dro vi til Ranakpur, et sted ute i ingen-manns-land. Det var et veldig fint sted, følte det litt som om jeg var på reehab, ikke det at jeg har vært på reehab før, men du skjønner tegninga. Etter en natt der, så begynte en lang dag. Da var det 24 timers reise for å komme til Mumbai. Vi tok bilene til togstasjonen, for første tog på rundt 7 timer. Det som er med Indiske tog, de er et eneste stort kaos før man forlater sasjonen, men etterpå er det bare moro! Og man kan sitte i døråpningen mens toget suser av gårde. Man må være litt forsiktig, for all søppel fra toget går bare rett ut vinduene, så til tider kan det virke som om det regner te, spytt eller annet som folk kaster ut. Vi hadde det moro med å ta "henge ut av døra- bilder".

 Det ble også mye varmere i løpet av dagen, og når vi gikk på tog nr 2 kl 9 om kvelden, var vi glade for å ha hver vår seng og AC. Natten på toget var helt fantastisk i mine øyne. Ja, jo man følte seg ikke videre digg. Og doen var nødtilfelle. Tannpussen ble en eneste stor latterkrampe mens toget humpet seg videre. Men når jeg fikk lagt meg ned i sengen min, ved vinduet, dratt for gardinen til gangen og lå å så på månen, så var det vanskelig å finne noe som helst negativt med hele togturen.

Kl 6 om morgenen kom vi til Mumbai. Det er Indias mest vestlige by, og det merkes. Men tro meg, den er fortsatt Indisk. Det var et yrende liv, slum og fantastiske bygninger vegg i vegg. Vi føyk rundt som gale, for vi hadde bare en dag her. Vi så Gateway of India, Gandhis hus, og et par andre turistattraksjoner. Vi spiste på Leopolds, Mumbais mest kjente spise sted, og vi så politimenn bli betalt for å vende øynene litt bort, midt på lyse dagen. Men det som virkelig viste meg Mumbai, virkelig viste meg India, det var når vi ble med taxi sjåføren vår hjem til huset hans; i slummen.

Vi hadde spurt om han kunne ta oss med til en slum, og han ville ta oss med til en stor en, men den lå så langt unna at vi ikke hadde tid. Hvorfor ville vi til slummen? Det skjønte ikke C.P. heller. Men det er ikke det at vi bare vil stå å se på hvor grusomt de har det, jeg ville virkelig prøve å skjønne det. Jeg ville klare å få et perspektiv på forskjellene verden har. Men det er ikke lett, og selv om jeg er litt nærmere det målet nå, så er det fortsatt et stykke å gå.

Vi ble med Lax hjem. Han bor i en liten slum rundt en blokk som holder på å bli bygd, en blokk som skal bli slumboernes hjem når den er ferdig. Det var en liten slum, en bra og fin slum sammenliknet med mange andre. Det første vi så var mange hester. Her bodde de som tjente penger på å kjøre folk rundt. Det var mursteinhus, men mye plastik og preseninger som dekket litt ekstra for taket. Jeg følte meg så utrolig påtrengene der vi gikk, fire stykker, med kamera og så på husene deres. Men barna ble bare kjempe glade når man tok bilde av de, og så på seg selv etterpå. Og de voksne også. Det er klart, de lo kanskje litt av oss istede for med oss, men de lo da! De likte at vi kom på besøk. Vi kan se rett på noen fine blokker, og vi blir fortalt at der bor ministerne. De ser rett ned på slummen som er i bakgården deres hver dag. De som liksom skal gjøre noe med det. Mens vi går bortover med slummen på høyre side, sjøen på venstre, og den fantastiske byen Mumbai rundt, så spør Lax om vi vil inn i slummen. Huset hans er der, så vi kan få se. Mens vi vandrer inn i de smale gatene hvor det er vanskelig for to personer å møtes, smiler vi, vrikker litt på hodet og sier "namastu" som jeg ikke vet direkte oversatt, men der et slags hei. Stor som liten ble kjempe glad, og ropte hilsninger tilbake. Vi kom frem til huset til Lax, ikke veldig langt inne. Han bodde på et lite rom med en liten hems, sammen med kone og to barn. De hadde TV og kjøleskap og lagde mat der inne. PC'n var på vei for at sønnen skulle få bedre utdanning. Hans yngste sønn var hjemme, sammen med konen til Lax. Så fort vi kom til døren, så ble vi innvitert inn i det lille huset, og tilbyd chai. Jeg vet, det er verdens nest største fy-fy å drikke te i slummen i India. Men skal jeg si deg hva verdens aller største fy-fy er? Det er å bli innvitert hjem til en indisk mann i slummen, møte familien hans, og ikke takke ja til chai når man blir tilbudt. Vi drakk alle fire, og jeg må si at det var faktisk veldig godt, jeg liker ikke chai noe særlig en gang. Så der satt vi da, ble fortalt om hvordan begge sønnene gikk på privatskole for 110 kr i måneden, som var en formue. Den yngste sønnen ville bli pilot. De fleste i denne slummen hadde en jobb, og de fleste barna gikk på skole, privat eller offentlig som var gratis. Mens vi satt der, tuslet ei lita jente med nesering forbi døren og tittet inn på oss. Etter 15 min var det på tide å dra litt videre, så vi gikk en annen vei ut. På veien ble jeg litt opptatt med noen små gutter som ville bli tatt bilde av. Jeg er jo ikke vond å be, men når jeg snur meg, så ser jeg ryggen på Lisa forsvinne rundt hjørnet. Shit.. Jaja, jeg småløper litt etter, men guttene viser meg veien så jeg tar de igjen rett etterpå. Når vi når utgangen av slummen og kan så utover havnen igjen, så samler det seg masse mennesker rundt oss. Vi tar bilder, snakker og hilser. Veldig få av de små barna kunne engelsk, men de viste hva et kamera var, så om dere ser under, ser dere at jeg ble populær når jeg ville ta bilde av de. Etter en liten stund og noen bilder, dro vi videre. Vi sa hade og takk mens vi dro. Jeg kjente adrenalinet pumpe når jeg satt meg inn i bilen. Det var en sånn glede, åpenhet og varme fra alle vi møtte der. De bare tok oss med inn i hjemmene sine, så lett som bare det. Det var ikke vanlig at Lax tok med folk hjem. Men dette var en opplevelse, ikke som noe annet jeg har gjort. Det var en erfaring, en liten vekker. Jeg nøler ikke med å si at det jeg opplevde i den lille slummen, det var den største opplevelsen fra hele turen min tilsammen, 1 plass, nr 1. Uten tvil.

-------------------------------------------------------------------------

Jeg har hatt problemer med å finne ut hva jeg skal etter Tokyo. Jeg har vurdert Vietnam, Kambodsja, Thailand. Men jeg har bare hatt max tre uker til de landene. Og jeg er sliten av å planlegge alt, finne frem. Det har tatt meg to uker bare å ta en avgjørelse. Men jeg har nå tatt den. Jeg sparer Vietnam og de landene der, de er så fine land at jeg ikke vil bare løpe gjennom. Og jeg vil heller ikke ødelegge gleden ved å reise for lenge. Så jeg har endelig bestemt meg; jeg drar til New York 12 mars. Der blir jeg i ca to uker, og drar så hjem til kjære  Norge. Det blir bare to uker mindre enn jeg hadde planlagt, men det virker mye lenger. Når jeg endelig bestemte meg, så var det veldig deilig. Det er slitsomt å reise, og jeg vil ikke hjem enda, men noen ganger må man bare innse at det kan være bedre å vente litt, man kan ikke se alt på en gang. 4 måneder er heller ingen kort tur, om man ser sånn på det. Så dere kan forvente tryne mitt hjemme litt tidligere, etter to uker i New York med sus og dus, shopping og storby! Gleder meg til det, men først er det Japan!

- Kaja

PS: How do you spell rum? Regular used medicine ifølge alle indere! Whisky is risky, rum is fun ;)