Incredible India!

 I've seen India through the heart

Etter to uker i India er jeg ikke i nærheten av å kjenne landet. Jeg har fått en ide om hvordan landet funker, men dette er et land fullt av uskrevne regler, følelser, håp, glede, sorg og farger. Det er et organisert kaos. Det er bråkete, støvete, men også beroligende og trygt. Det er et land som ikke ligner på noe annet jeg har sett, og jeg tror aldri jeg kommer til å finne noe i likheten. Det blir sagt at man elsker eller hater India. Ingen ting i mellom. Det er jeg ikke enig i. Enten elsker du det, så mye at du flytter dit. Eller så elsker du det så mye at du reiser tilbake på en ny tur. Eller så hater du det, og kommer aldri noen gang tilbake. Forskjellen mellom de to første og den siste er stor. Jeg skal tilbake, men jeg skal aldri bo der.

På disse to ukene har jeg gjort mye. Jeg har sett utallige templer, vandret rundt i stillheten og bråket...

... jeg har sett to Bollywood filmer, en på Hindu uten tekst og en på hindu med tekst. Jeg sovnet på begge to, men først etter jeg fikk en god latter av skuespillerne...

... jeg har kjørt tog på 1 klasse, 2 klasse og nattog, buss, bil, tuk tuk, taxi, fly, jeep, kamel og gått en hel del...

... jeg har sett fattigdom side om side med rikdom. Kjærlighet og hat vandre hånd i hånd...

... jeg har spist utrolig mye god mat, og drukket chai hos en indisk familie. Og jeg har ikke blitt dårlig av det...

... Jeg har møtt stolte fedre, tiggende mødre, smilende sønner og sjenerte døtre...

... Jeg har sett flere soloppganger og enda flere solnedganger, og hatt en togtur i måneskinnet med noen tårer som ble felt i savn...

... Jeg har ledd, danset, smilt og møtt utrolig mange flotte mennesker i form av mine reisekamerater ...

... Jeg har fått smake på kjendislivet ved Taj Mahal. Tenk deg å stå ved siden av en av verdens vakreste bygninger, og 20-30 mennesker rundt deg vil heller ha bilde med deg enn bygget, fordi du er blond ...

... Jeg har blitt lurt til å betale alt for mye for taxi, inngang, skjerf, album og guide, men det er alltid snakk om under 100-lappen ...

... Jeg har ikke blitt meid ned på gaten av den hensynsløse trafikken, men det har vært pokker så nære på et par ganger ...

... Jeg har fått venner jeg ikke kan navnet på, smil fra fremmede og latter fra små frekkinger ...



... Jeg har sett så mye rart, grusomt, vakker og morsomt, jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg har vært sliten, skitten, men mest av alt lykkelig. Jeg har vært takknemlig for hjemmet mitt hjemme, takknemlig for muligheten til å få gjøre denne turen. Jeg har forstått hvor heldig jeg er, fått det kastet tilbake i ansiktet av sultne, slitne, redde og vakre øyne. Jeg har sett en liten del av India, og jeg kan ikke vente til jeg skal prøve meg på litt av resten, når enn det måtte bli. For denne gangen er eventyret i dette landet over...

-----------------------------------------------------------------------------

India er kanskje over, men det er ikke reisen. Jeg har ennå 4 uker, og i dag har jeg kommet meg til Tokyo. Jeg bor her hos Mirei, ei jente jeg møtte på språkskole i Miami for snart tre år siden. Hun var hos meg i høst, og nå bor jeg hos henne i to uker. Vi skal rundt i storbyen, men også utom landsbygda. Mirei har planlagt en hel del, og jeg som har vent meg til å ha guide, syntes det er helt fint!

Vi har nå nettopp spist middag. Det innkluderte rå fisk, ris, salat, blåskjell-suppe og endel andre småting. Alt spises med pinner, også suppen. Jeg har spist litt med pinner hjemme, og det går helt greit, men med de to erfarne pinne-spiserne ved sidenav meg, Mirei og moren, så ser det ganske dumt ut. Men jeg er fast bestemt på å øve meg, og jeg skal spise alle japanske måltider her med pinner. Og det var veldig godt, jeg spiste alt!

Vi har også vandret litt rundt, og for å si det sånn, du kan ikke komme lengre vekk fra India. Som det ble påpekt i India; jeg drar fra verdens enkleste do, til verdens mest avanserte. Jeg gleder meg til denne byen, og det kommer nok kanskje til å bli litt shopping... Jeg skylder på at det er for kaldt for mine klær! Mirei tok meg med til et sted i dag, hvor man kan henge opp ønske-plater. Der skriver man et ønske, og henger den opp sammen med alle de andre som henger der. Jeg hang opp en, med tanke på alle de jeg bryr meg om hjemme. Jeg vil på ingen måte hjem enda, men samtidig vil jeg hjem til de hjemme. Det er en veldig blandet følelse...

 - Kaja

How do you spell rum!?

I India skjer det mye hele tiden. Vi hadde et par fantastiske dager i Udapur, det var en veldig fin liten by. Det ver noen små søte gater der som yrte av liv, og vi dro litt utenfor byen for å se på et kamasutra tempel. Jepp, du leste rett. Det var ikke store statuer som man kanskje ville tro, men det var små uthugginger på hver eneste ledige plass. C.P. fortalte oss hvem av figurerne som var lærere og hvem som var elever. Mhm, det er jo også noe å lage et tempel om. Etter Udapur dro vi til Ranakpur, et sted ute i ingen-manns-land. Det var et veldig fint sted, følte det litt som om jeg var på reehab, ikke det at jeg har vært på reehab før, men du skjønner tegninga. Etter en natt der, så begynte en lang dag. Da var det 24 timers reise for å komme til Mumbai. Vi tok bilene til togstasjonen, for første tog på rundt 7 timer. Det som er med Indiske tog, de er et eneste stort kaos før man forlater sasjonen, men etterpå er det bare moro! Og man kan sitte i døråpningen mens toget suser av gårde. Man må være litt forsiktig, for all søppel fra toget går bare rett ut vinduene, så til tider kan det virke som om det regner te, spytt eller annet som folk kaster ut. Vi hadde det moro med å ta "henge ut av døra- bilder".

 Det ble også mye varmere i løpet av dagen, og når vi gikk på tog nr 2 kl 9 om kvelden, var vi glade for å ha hver vår seng og AC. Natten på toget var helt fantastisk i mine øyne. Ja, jo man følte seg ikke videre digg. Og doen var nødtilfelle. Tannpussen ble en eneste stor latterkrampe mens toget humpet seg videre. Men når jeg fikk lagt meg ned i sengen min, ved vinduet, dratt for gardinen til gangen og lå å så på månen, så var det vanskelig å finne noe som helst negativt med hele togturen.

Kl 6 om morgenen kom vi til Mumbai. Det er Indias mest vestlige by, og det merkes. Men tro meg, den er fortsatt Indisk. Det var et yrende liv, slum og fantastiske bygninger vegg i vegg. Vi føyk rundt som gale, for vi hadde bare en dag her. Vi så Gateway of India, Gandhis hus, og et par andre turistattraksjoner. Vi spiste på Leopolds, Mumbais mest kjente spise sted, og vi så politimenn bli betalt for å vende øynene litt bort, midt på lyse dagen. Men det som virkelig viste meg Mumbai, virkelig viste meg India, det var når vi ble med taxi sjåføren vår hjem til huset hans; i slummen.

Vi hadde spurt om han kunne ta oss med til en slum, og han ville ta oss med til en stor en, men den lå så langt unna at vi ikke hadde tid. Hvorfor ville vi til slummen? Det skjønte ikke C.P. heller. Men det er ikke det at vi bare vil stå å se på hvor grusomt de har det, jeg ville virkelig prøve å skjønne det. Jeg ville klare å få et perspektiv på forskjellene verden har. Men det er ikke lett, og selv om jeg er litt nærmere det målet nå, så er det fortsatt et stykke å gå.

Vi ble med Lax hjem. Han bor i en liten slum rundt en blokk som holder på å bli bygd, en blokk som skal bli slumboernes hjem når den er ferdig. Det var en liten slum, en bra og fin slum sammenliknet med mange andre. Det første vi så var mange hester. Her bodde de som tjente penger på å kjøre folk rundt. Det var mursteinhus, men mye plastik og preseninger som dekket litt ekstra for taket. Jeg følte meg så utrolig påtrengene der vi gikk, fire stykker, med kamera og så på husene deres. Men barna ble bare kjempe glade når man tok bilde av de, og så på seg selv etterpå. Og de voksne også. Det er klart, de lo kanskje litt av oss istede for med oss, men de lo da! De likte at vi kom på besøk. Vi kan se rett på noen fine blokker, og vi blir fortalt at der bor ministerne. De ser rett ned på slummen som er i bakgården deres hver dag. De som liksom skal gjøre noe med det. Mens vi går bortover med slummen på høyre side, sjøen på venstre, og den fantastiske byen Mumbai rundt, så spør Lax om vi vil inn i slummen. Huset hans er der, så vi kan få se. Mens vi vandrer inn i de smale gatene hvor det er vanskelig for to personer å møtes, smiler vi, vrikker litt på hodet og sier "namastu" som jeg ikke vet direkte oversatt, men der et slags hei. Stor som liten ble kjempe glad, og ropte hilsninger tilbake. Vi kom frem til huset til Lax, ikke veldig langt inne. Han bodde på et lite rom med en liten hems, sammen med kone og to barn. De hadde TV og kjøleskap og lagde mat der inne. PC'n var på vei for at sønnen skulle få bedre utdanning. Hans yngste sønn var hjemme, sammen med konen til Lax. Så fort vi kom til døren, så ble vi innvitert inn i det lille huset, og tilbyd chai. Jeg vet, det er verdens nest største fy-fy å drikke te i slummen i India. Men skal jeg si deg hva verdens aller største fy-fy er? Det er å bli innvitert hjem til en indisk mann i slummen, møte familien hans, og ikke takke ja til chai når man blir tilbudt. Vi drakk alle fire, og jeg må si at det var faktisk veldig godt, jeg liker ikke chai noe særlig en gang. Så der satt vi da, ble fortalt om hvordan begge sønnene gikk på privatskole for 110 kr i måneden, som var en formue. Den yngste sønnen ville bli pilot. De fleste i denne slummen hadde en jobb, og de fleste barna gikk på skole, privat eller offentlig som var gratis. Mens vi satt der, tuslet ei lita jente med nesering forbi døren og tittet inn på oss. Etter 15 min var det på tide å dra litt videre, så vi gikk en annen vei ut. På veien ble jeg litt opptatt med noen små gutter som ville bli tatt bilde av. Jeg er jo ikke vond å be, men når jeg snur meg, så ser jeg ryggen på Lisa forsvinne rundt hjørnet. Shit.. Jaja, jeg småløper litt etter, men guttene viser meg veien så jeg tar de igjen rett etterpå. Når vi når utgangen av slummen og kan så utover havnen igjen, så samler det seg masse mennesker rundt oss. Vi tar bilder, snakker og hilser. Veldig få av de små barna kunne engelsk, men de viste hva et kamera var, så om dere ser under, ser dere at jeg ble populær når jeg ville ta bilde av de. Etter en liten stund og noen bilder, dro vi videre. Vi sa hade og takk mens vi dro. Jeg kjente adrenalinet pumpe når jeg satt meg inn i bilen. Det var en sånn glede, åpenhet og varme fra alle vi møtte der. De bare tok oss med inn i hjemmene sine, så lett som bare det. Det var ikke vanlig at Lax tok med folk hjem. Men dette var en opplevelse, ikke som noe annet jeg har gjort. Det var en erfaring, en liten vekker. Jeg nøler ikke med å si at det jeg opplevde i den lille slummen, det var den største opplevelsen fra hele turen min tilsammen, 1 plass, nr 1. Uten tvil.

-------------------------------------------------------------------------

Jeg har hatt problemer med å finne ut hva jeg skal etter Tokyo. Jeg har vurdert Vietnam, Kambodsja, Thailand. Men jeg har bare hatt max tre uker til de landene. Og jeg er sliten av å planlegge alt, finne frem. Det har tatt meg to uker bare å ta en avgjørelse. Men jeg har nå tatt den. Jeg sparer Vietnam og de landene der, de er så fine land at jeg ikke vil bare løpe gjennom. Og jeg vil heller ikke ødelegge gleden ved å reise for lenge. Så jeg har endelig bestemt meg; jeg drar til New York 12 mars. Der blir jeg i ca to uker, og drar så hjem til kjære  Norge. Det blir bare to uker mindre enn jeg hadde planlagt, men det virker mye lenger. Når jeg endelig bestemte meg, så var det veldig deilig. Det er slitsomt å reise, og jeg vil ikke hjem enda, men noen ganger må man bare innse at det kan være bedre å vente litt, man kan ikke se alt på en gang. 4 måneder er heller ingen kort tur, om man ser sånn på det. Så dere kan forvente tryne mitt hjemme litt tidligere, etter to uker i New York med sus og dus, shopping og storby! Gleder meg til det, men først er det Japan!

- Kaja

PS: How do you spell rum? Regular used medicine ifølge alle indere! Whisky is risky, rum is fun ;)

The Indian way

Vi var i Pushkar i to netter. Det var en veldig liten og søt by, det var ikke noe problem for oss turister å fly rundt alene. Pushkar er Indias helligste by, kjøtt og alkohol er ikke lov innen for byens grenser. Vi dro på kamelsafari i ørkenen, og det var jo selvfølgelig uten for byens grenser, så vi fikk servert rom og cola. Vi fikk hver vår kamel, og en liten mann/gutt som leide'n for oss + at vi ble kledd opp som indere. Min kamel-gutt var veldig søt, han gikk å sang for seg selv, forlot meg pluteslig med dette dyret for å kjøpe seg noe godt. Jeg gav han en klem når vi dro, da ble han litt flau gitt. Det var veldig moro, vi fikk mat rundt bålet, danseshow og en solnedgang av de sjeldene. Jeg må si at det føltes veldig turist å gå gjennom byen med hver vår kamel, på rekke og rad... Men det må til.

India er full av farger, og det er så gøy å gå rundt å se! Vi gikk til et tempel den ene dagen, og bare vandret rundt i gaten. Det er bare en gate der. Vi fikk oss også en Heena, sånn tegnign på hendene. Men skal jeg være helt ærlig, så ser det mest ut som en fireåring har fått komme til med en orange tusj. Men det var moro, den gamle damen var veldig søt, og hun trengte pengene mer enn mange andre som kan gjøre jobben. (10 kr pr. hand)

 Dette er noen fine skapninger. Det er en ape som har mistet moren sin, og den har da blitt adoptert av denne grisemamma'n. Hun har egne barn, så apen får også melk. Når apen prøver å hoppe over på andre griser, så løper de bare vekk. Det er altså bare denne ene grisen som tar vare på den lille skapningen.

Naturen er noen ganger bare så søt og god.

Vi fikk en fin solnedgang igjen i Pushkar. Veldig god stemning og liv i gatene. Snille mennesker, ikke så mye bråk og ståk i den lille byen som i mange av de andre vi har vært i. Jeg likte meg der, kunne bodd der en stund. Men det var litt kaldt, det skal jeg innrømme. Det er faktsik bukse og genser-vær nesten hele tiden her, og det hadde jeg ikke forventet.

 Det var en gåtur opp til en av fjellene rundt Pushkar, med et tempel på toppen. Den ble gjennomført i halv 6 tiden på morgenen, så vi skulle få med oss soloppgangen. Og det fikk vi, og sammen med solen kom det også en gjeng med aper. Har du sett Tarzan? Når alle apene der pluteslig dukker opp og ser rett på de? Det var sånn det var! Men de var snille, vi fikk mate de med kjeks. Jeg klarte å få en litt irritert igjen, det er vist en greie jeg har det der. Men det var en veldig fin tur, deilig å få bevege seg litt.

Etter Pushkar skulle vi dra videre til Udapur. Og denne gangen med tog, 2 klasse. Det er ikke så ille som de værste togene, men det var virkelig en opplevelse. Jeg har hatt lyst til å gjøre dette lenge, og det ble en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Det er sol, men det er ikke for varmt. Skiltet peker ned mo "Plate Form 4-5". Togstasjonen myldrer av mennesker, farger og liv. Vi følger alle etter C.P. Dette er alles første virkelige tur med tog i India, noe som skal være en opplevelse i seg selv. Etter en halvtimes ventetid i solen kommer toget. Alle menneskene beveger seg samtidig mot plattformen. D1 - sete 76. Mens C.P. peker mot døren vår, baner vi oss frem med store sekker. Døren er allerde ganske blokkert, og ide vi stiller oss bakerst i køen, sniker folk rett forran snuten vår. Det finnes ikke kø-system i India, det har det aldri gjort. Mens vi sloss oss gjennom midgangen, prøver folk å få stablet bort sekker og bager, og det er trangt om plassen. Vi er alle fra europa, hvor vi pleier å ha tid til å vente på slike ting. Ikke her. Bare trykk deg gjennom, ikke stopp opp. Vi finner ut at det sitter noen i setene våre, og C.P. er langt borte. Hva gjør vi? Vi jager de vekk. Det hele er et organisert kaos, støy, mennesker og farger trykt sammen i en liten kupé. Vi er tilsammen 90-100 mennesker, alle prøver å få en plass. Vi står litt hjelpesløse igjen, vi har ingen steder å sette sekkene våre, og det sitter tre eldre indere å ser stygt på oss. C.P. kommer å redder oss, så vi får stablet oss på plass. Ide toget begynner å bevege seg, så faller det en stillhet over det hele. Alle har funnet sin plass, toget er gått, så det er ikke noe mer å gjøre. Denne roen holder seg hele resten av turen. Setet er vel heller noe av det dårligere. Jeg mistet følelsen i rompa etter 10 min, og måtte forandre sittestilling hvert 5 min resten av den nesten 6 timer lange turen. Men til tross for støyen, dyttingen og setene, det var helt fantastisk. Det var mange snille fjes der, bortsett fra de tre. Vi fikk også hilse på et par små barn som smilte og lo konstant. Og det var tog i India. Man kan virkelig ikke forvente noe annet!

Så vi kom frem til Udapur trøtte og slitne, men ble møtt av et fantastisk hotel, så det gjorde ikke noe. I dag har vi vært å sett på miniatyr-maling, utrolige detaljer! Det var veldig gøy å se på, og for å gi dere en liten ide om hva jeg snakker om: jeg fikk en elefant på neglen. Med alle detaljer, to farger for at teppe skulle se bra ut. Det var helt sykt å se. Udapur er en større by en Pushkar, men det skal være Indias vakreste by. Jeg liker meg veldig godt her, masse smågater og boder, sånt som alle jenter liker. Det er ikke for mye bråk og trafikk, så dette er et bra sted. I kveld skal vi ut på kulturell aften tror jeg de kalte det. Spennende. Og jeg har nettopp fått sendt hjem en pakke, etter mye om og men. I India pakker de tingene dine i pappesker, som de lager fra andre, litt større pappesker. De tar seg god tid, sparer så mye de kan av den pappesken. Det er bare helt rart, noe sånt kunne aldri skjedd i Norge. De hadde ikke vanlige, ferdige esker eller konvolutter. Det vanlige er å sy inn pakken i stoff... Jaja, the Indian way.

- Kaja

Vakre detaljer

Det ligger i detaljene. India er full av detaljer. Innenfor arkitekturen er de over alt, det er rosemalinger, uthugginger, jeg vet ikke hva jeg skal kalle alt sammen. Klærne er med mønster, perler og mange lag. Og det er farger! Alle har på seg farger, og bygningene har farger; de har malt en by rosa! (det er en rødfarge har jeg blitt fortalt, ikke rosa). Og når jeg ser i gatene her, så er det detaljene jeg må fokusere på. Det er så utrolig mye her, det er søppel, hjemløse, dyr, vann, stein og støv, og det hele blir en eneste stor røre. Men ser du på detaljene, så ser man det vakre. Man ser et smil, man ser en kjærlig mor, man ser vennskap og glede, man ser pågangsmot. Farger, hjem, jobber. Som detaljer er det noe jeg klarer å se, jeg klarer ikke å se på hele bilde med India. Tenke hvordan de faktisk lever, jeg klarer ikke sette meg inn i situasjonen til den 7 år gamle jenta som må tigge hver dag for at pappa ikke skal slå henne når hun ikke har med nok penger hjem. Eller de som ikke har en mamma eller pappa. Jeg klarer ikke det, derfor prøver jeg å huske smilene, og gleden. For det er ikke noe jeg kan gjøre for dem som gjør deres situasjon noe bedre.

Jeg legger ut noen bilder fra de siste dagene, så får dere se litt hva jeg ser. Dette er mest de fine motivene, for jeg vet ikke hvordan jeg skal fange mylderet på gaten og menneskene man finner der...

Soloppgang fra toget på vei til Agra.

Dyr finner man over alt, dette var på et fort i Agra. Jeg kom litt nerme den apen, hun ble litt sint. Men jeg kom meg unna, og trykte på avtrykkeren i samme øyeblikk. Alt for et bilde!

Krona på verket; Taj Mahal. Det de fleste tenker på når de tenker på India. Som dere ser, det var ganske mange mennesker her.

Elefanter! Disse var for turistene da, men har sett noen i gatene også. Blandt biler og motorsykler vandrer de så rolig og tar seg så god tid de bare vil.

Og jeg fikk kjøre Tuck-tuck med Baba! Detter Baba Express, og jeg styrte fart og styre ganske så lenge, på en rolig vei, det skal sies. Baba hadde bremsen, vet ikke helt hvorfor han fikk den, for det er kanskje ikke like trygt.. Neida, Baba var flink han altså!

Her er litt av det man kan se i gatene. Mye søle og søppel etter en dag med rein I Jaipur. Kuene nyter livet, og ellers går ting som vanlig, selv om ingenting er vanelig i India.

Nå må jeg løpe, kamelsafari i dag! Det blir spennende; mat, show og ørken, kan det bli bedre? Jeg gleder meg!

- Kaja