Med fare for å høres klisje ut...

Etter mange spørsmål og enda flere historier, spurte Mari meg om jeg hadde lært noe på turen min. Om jeg følte jeg hadde vokst på det. "Ja, helt klart!" svarte jeg før jeg egentlig viste hva jeg sa. Men det står jeg fortsatt ved, jeg har lært masse. Jeg tenker ikke bare på praktiske ting som å komme seg fra a til b, eller kulturer og historie. Jeg føler, med fare for å høres veldig klisje ut, at jeg kjenner meg selv bedre. Men Mari utfordrer meg, og sier: "På hvilken måte da?". Det er klart jeg har tenkt over dette mange ganger, i triste stunder, lykkelige øyeblikk eller utmattelse. Jeg har trodd jeg har hatt et svar på det, men når jeg satt der i en liten leilighet på Manhatten, så var det ingen ord som kunne beskrive... hva enn det er jeg har lært. Er jeg blitt voksen? På ingen måte, what so ever. Vet jeg hva jeg vil med livet mitt? Jeg har flere valg enn når jeg dro. Har jeg fått noen form for åpenbaring? Den åpenbaringen kunne vel kanskje ikke vært lengre unna. Så hva har jeg lært? Jeg vet det kan høres rart ut, men jeg tror kanskje jeg har lært å føle.

Det høres ut som om jeg var, og kanskje er, en veldig kald person. Noen mener kanskje det. Men jeg håper og tror at de som kjenner meg godt, ikke tenker det om meg. Jeg er en privat person, og det har jeg alltid vært. Sannheten er at jeg er og har alltid vært lykkelig. Jeg setter utrolig stor pris på de litt få, men veldig nære vennskapene jeg har, og på familien min. Jeg har alltid hatt en "heller noen få gode venner, enn mange bekjentskaper"-innstilling. Det jeg har skjønt på denne turen, er at jeg aldri virkelig har savnet. Aldri mistet. Alle de jeg bryr meg om har aldri vært langt unna. Helt til nå...

Fire måneder er ikke egentlig veldig lang tid, det er ikke det. Men det er det lengste jeg noen gang har vært borte fra hjemme mitt. Og jeg har vært alene. Denne turen har vært det ene eventyret etter det andre, men det har også vært en følelsessmessig berg- og dalbane som har snudd meg på hodet mer enn en gang, og tatt meg med til steder jeg bare har besøkt i mareritt. Utmattelse har druknet i eventyrlyst. Glede har blitt til sinne på sekunder. Adrenalinet har pumpet mer enn en gang, for flere grunner enn strikkhopp. Bena har sviktet under meg. Roen har lagt seg som et varmt teppe, og lykken blåst alle bekymringer vekk på et tog gjennom India. Ensomhet var min skygge en periode. Jeg har kjent savnet svi, skammen brenne og sorgen rive. Men jeg ville gjort det igjen... og igjen... og igjen. For det er som de sier: "What doesn't kill, makes you stronger."

 Men nå begynner dette å bli veldig deprisivt og tragisk, noe det på ingen måte er. For jeg har sett og opplevd så mye mer enn jeg kunne drømme om, og in the end, så har nesten alt gitt meg et smil om munnen. Jeg har svømt med delfiner, feiret jul med 150 mennesker, hoppet i strikk, dykket med haier og skilpadder, møtt nye og gamle venner, svømt med elefanter, lekt kjendis i India, danset til solen sto opp, sovet med stjernene som tak, hoppet i fallskjerm, drukket chai med en Indisk familie i slummen i Mumbai, vært i verdens eldste regnskog, reist i over 30 timer i strekk, delt Ritz med en gammel dame i Thailand, sett verdens sykeste fyrverkeri, overlevd Tuk Tuk -turer i India og Bangkok, bodd på veldig spesielle steder, levd på boks-nudler, sett en kjendis (!), tirra på meg et par aper, nesten drept en kamel(spøk), opplevd et av tidenes største jordskjelv, mistet sekken min, ikke mistet passet, drukket starbucks i lange baner, spist kenguru, gått rundt verdens største stein, sett utallige soloppganger, og enda flere solnedganger, jagd bort ekle menn, møtt gale damer, flydd verdens største passasjerfly, sett Hobbitun, kjørt tog i India, lært å si takk på tre nye språk, sett ut som en dasskost mesteparten av tiden, kjørt buss i 28 timer, blitt mindre imponert av Bollywood, sloss med en kakerlakk, blitt veldig solbrent, spist i to og en halv time i strekk, fått mange rare blikk når jeg sover på flyplasser, tar bilder eller leser en bok og brukt to uker på kun shopping i New York. Jeg skulle likt å møtt den personen som får dette til å bli en kjedelig tur.

Så nå sitter jeg her da, på en Starbucks i New York, og skjønner ikke helt at jeg drar i morgen. Jeg skjønner at jeg drar, at jeg må pakke sekken, komme meg til flyplassen og finne gaten min... Men jeg skjønner ikke at det er for å dra hjem. Men det skal jeg. Og mens jeg ser gjennom bilder og dagbok, så kan jeg ikke annet enn å le. For det har vært gøy. Det er rart å sitte her og skrive slutten på denne reisen. Men, med fare for å høres klisje ut, når en dør lukkes, så åpnes et vindu. Hva kan vel ikke morgendagen bringe? Et eventyr er over, la det neste begynne...

- Kaja

PS: klarer du å trykke flere klisjer inn i et blogginnlegg, så blir jeg meget imponert!