Etter en ti timers reise fra New York, så landet jeg i Oslo. Der sto min kjære søster å ventet på meg! Vi dro ut å spiste, skravla gikk i ett, som vanlig. Det var rart, etter den første klemmen, så virket det som om jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. De siste fire månedene virket som kun et par uker. Hjemme ventet mor og far med mer god mat, og det ble mange gode klemmer. Hundene var også her, og det var godt å se de to krabatene igjen. Ronja var den eneste som manglet, men sånn er nå en gang livet. Litt rart å komme hjem når hun ikke er her... Det tok ikke lang til før det ringte på døren; der kom venner og familie tuslende på rekke og rad. Det blei et par hyl når Mina og Sara sto i gangen. Igjen virket det som om jeg så de i går. Mimmi og Far, Bestemor og Storonkel, hele Kiste familien, Marthe var her, også Lillefjære banket på døren. Det var godt å se kjente fjes igjen... Det ble ikke så mye mat på meg, uansett hvor mye jeg har gledet meg til det, for jeg ble bare sittende å fortelle! Og jeg syntes jo alltid det er gøy! Men det ble nok med smil og melkesjokolade, så jeg lider ingen nød. Takk for at dere kom alle sammen, det setter jeg stor pris på!
Det har vært en lang tur, men nå virker den veldig langt unna. Det er som jeg har vært hjemme lenge allerede, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg sitter igjen med mer enn jeg kunne drømme om, minne for livet som man kaller det. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si, dette har vært utrolig, og likevel har det å reise blitt en rutine. Men jeg har hatt flere øyeblikk hvor jeg virkelig har skjønt dette, tatt det hele inn... Jeg har reist rundt i Asia og Australia i fire måneder... Det er sykt.
Men en ting er jeg ikke i tvil om; jeg har verdens beste seng. Kroppen merker at man reiser i lengre perioder. Sengene er dritt, 9 timers flyturer blir vanlige, 28 timer på buss, vandring gatelangs på såre føtter. Halebeinet mitt har vært vrient i lang tid. I India kunne jeg ikke sitte ned i mer enn fem min uten at følelsen i rompa forsvant. Jeg skiftet sittestilling konstant, og sto så mye jeg kunne. Det høyre låret mitt har lagt til seg en vane; det sovner. Jeg kan ligge på ryggen, magen, siden, det låret dovner bort. Nakken min er ganske stiv, og skuldrene mine skal ikke bære noe på flere uker. Føttene mine... de stakars føttene mine... Men når jeg krøp under dobbeldynen min i min gigantiske, fantastiske, nyvaskede seng, da smeltet hele kroppen min... Jeg har ikke tenkt å flytte meg herfra på mange, lange timer! Med andre ord; det er godt å være hjemme...
Så jeg antar at dette er slutten... The Journey is over... Flere har spurt meg om jeg skal fortsette med bloggen. Sannheten er at jeg har veldig lyst, men jeg liker ikke å skrive uten å ha noe spesielt å skrive om. Men bloggen inspirerer meg, og jeg liker å blogge. Så det kan nok være det kommer et innlegg nå og da, mest for moro... Det får tiden vise, men jeg tror ikke jeg legger den helt på hylla enda.
Nå er jeg veldig trøtt, jeg har sovet to og en halv time siden jeg dro fre NYC. Det er bare en ting å si: God Natt...
- Kaja
Det har vært en lang tur, men nå virker den veldig langt unna. Det er som jeg har vært hjemme lenge allerede, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg sitter igjen med mer enn jeg kunne drømme om, minne for livet som man kaller det. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si, dette har vært utrolig, og likevel har det å reise blitt en rutine. Men jeg har hatt flere øyeblikk hvor jeg virkelig har skjønt dette, tatt det hele inn... Jeg har reist rundt i Asia og Australia i fire måneder... Det er sykt.
Men en ting er jeg ikke i tvil om; jeg har verdens beste seng. Kroppen merker at man reiser i lengre perioder. Sengene er dritt, 9 timers flyturer blir vanlige, 28 timer på buss, vandring gatelangs på såre føtter. Halebeinet mitt har vært vrient i lang tid. I India kunne jeg ikke sitte ned i mer enn fem min uten at følelsen i rompa forsvant. Jeg skiftet sittestilling konstant, og sto så mye jeg kunne. Det høyre låret mitt har lagt til seg en vane; det sovner. Jeg kan ligge på ryggen, magen, siden, det låret dovner bort. Nakken min er ganske stiv, og skuldrene mine skal ikke bære noe på flere uker. Føttene mine... de stakars føttene mine... Men når jeg krøp under dobbeldynen min i min gigantiske, fantastiske, nyvaskede seng, da smeltet hele kroppen min... Jeg har ikke tenkt å flytte meg herfra på mange, lange timer! Med andre ord; det er godt å være hjemme...
Så jeg antar at dette er slutten... The Journey is over... Flere har spurt meg om jeg skal fortsette med bloggen. Sannheten er at jeg har veldig lyst, men jeg liker ikke å skrive uten å ha noe spesielt å skrive om. Men bloggen inspirerer meg, og jeg liker å blogge. Så det kan nok være det kommer et innlegg nå og da, mest for moro... Det får tiden vise, men jeg tror ikke jeg legger den helt på hylla enda.
Nå er jeg veldig trøtt, jeg har sovet to og en halv time siden jeg dro fre NYC. Det er bare en ting å si: God Natt...
- Kaja
Hei Kaja!
SvarSlettVelkommen hjem til Siljan! Takk for at jeg har fått være med deg på en fantastisk tur med eventyrlige naturopplevelser, nærkontakt med voldsomme naturkrefter, utrolig gode bilder av natur og mennesker i ulike settinger og ikke minst dine gode, ærlige og tankevekkende reiseskildringer og egne "tankespinn". Takk for at jeg fikk høre om bloggen din, Kaja! Jeg gleder meg til å treffe deg på Besso. Har du lyst til å sende meg noen ord, har Hege og Odd Anders e-postadressen min. Takk, Kaja! Klem fra Besso-Finn