Hjem kjære hjem!

Etter en ti timers reise fra New York, så landet jeg i Oslo. Der sto min kjære søster å ventet på meg! Vi dro ut å spiste, skravla gikk i ett, som vanlig. Det var rart, etter den første klemmen, så virket det som om jeg ikke hadde vært borte i det hele tatt. De siste fire månedene virket som kun et par uker. Hjemme ventet mor og far med mer god mat, og det ble mange gode klemmer. Hundene var også her, og det var godt å se de to krabatene igjen. Ronja var den eneste som manglet, men sånn er nå en gang livet. Litt rart å komme hjem når hun ikke er her... Det tok ikke lang til før det ringte på døren; der kom venner og familie tuslende på rekke og rad. Det blei et par hyl når Mina og Sara sto i gangen. Igjen virket det som om jeg så de i går. Mimmi og Far, Bestemor og Storonkel, hele Kiste familien, Marthe var her, også Lillefjære banket på døren. Det var godt å se kjente fjes igjen... Det ble ikke så mye mat på meg, uansett hvor mye jeg har gledet meg til det, for jeg ble bare sittende å fortelle! Og jeg syntes jo alltid det er gøy! Men det ble nok med smil og melkesjokolade, så jeg lider ingen nød. Takk for at dere kom alle sammen, det setter jeg stor pris på!

Det har vært en lang tur, men nå virker den veldig langt unna. Det er som jeg har vært hjemme lenge allerede, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg sitter igjen med mer enn jeg kunne drømme om, minne for livet som man kaller det. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si, dette har vært utrolig, og likevel har det å reise blitt en rutine. Men jeg har hatt flere øyeblikk hvor jeg virkelig har skjønt dette, tatt det hele inn... Jeg har reist rundt i Asia og Australia i fire måneder... Det er sykt.

Men en ting er jeg ikke i tvil om; jeg har verdens beste seng. Kroppen merker at man reiser i lengre perioder. Sengene er dritt, 9 timers flyturer blir vanlige, 28 timer på buss, vandring gatelangs på såre føtter. Halebeinet mitt har vært vrient i lang tid. I India kunne jeg ikke sitte ned i mer enn fem min uten at følelsen i rompa forsvant. Jeg skiftet sittestilling konstant, og sto så mye jeg kunne. Det høyre låret mitt har lagt til seg en vane; det sovner. Jeg kan ligge på ryggen, magen, siden, det låret dovner bort. Nakken min er ganske stiv, og skuldrene mine skal ikke bære noe på flere uker. Føttene mine... de stakars føttene mine... Men når jeg krøp under dobbeldynen min i min gigantiske, fantastiske, nyvaskede seng, da smeltet hele kroppen min... Jeg har ikke tenkt å flytte meg herfra på mange, lange timer! Med andre ord; det er godt å være hjemme...

Så jeg antar at dette er slutten... The Journey is over... Flere har spurt meg om jeg skal fortsette med bloggen. Sannheten er at jeg har veldig lyst, men jeg liker ikke å skrive uten å ha noe spesielt å skrive om. Men bloggen inspirerer meg, og jeg liker å blogge. Så det kan nok være det kommer et innlegg nå og da, mest for moro... Det får tiden vise, men jeg tror ikke jeg legger den helt på hylla enda.

Nå er jeg veldig trøtt, jeg har sovet to og en halv time siden jeg dro fre NYC. Det er bare en ting å si: God Natt...

- Kaja

I'm coming home..

I'm coming home
I'm coming home
tell the World I'm coming home

Sekken er pakket for siste gang, den nye bagen er stappa. Jeg har sjekket ut, og spiser pannekaker til frokost. Flybillett er klar. Ipod fulladet. Ullsokker er trygt med i reiseveska. Alt er klart. Så da er det bare noen få timer til jeg setter snuten mot JFK, første steget på tilbaketuren til hjemlandet, kjære, kjære Norge.

Jeg vil takke alle som har fulgt med, det er utrolig koselig! Og spesielt alle som har kommentert, det er ingenting som er som å våkne til en haug med kommentarer om hvor misunnelige dere alle er! Det har vært veldig godt å vite at noen har fulgt med, og selvfølgelig veldig gøy at noen gidder å lese alt skrytet mitt. Familie, venner, slekt og totalt ukjente, det er alltid moro med kommentarer! Så dere har vært veldig flinke, og det setter jeg stor pris på!

Så til familie og venner der hjemme, dere er faktisk best! Dere holder ut med meg, lar meg fyke jorden rundt, og er kun begeistret på mine vegne. Dere bekymrer dere kanskje mer enn nødvendig noen ganger (kremt, mamma), men det "skal" dere jo. Uansett tider, har jeg ringt, så har dere tatt telefonen. Har jeg vært sliten, har dere hørt på klaginga mi. Om jeg har det for gøy til å svare på flere dager, så går det helt greit. Det er virkelig ikke noe problem å ha litt hjemlengsel eller have the time of your life når jeg har dere som jeg kan fortelle det til!

Så nå er det noen timer igjen i The Big Apple... Det blir godt å komme hjem nå. Jeg gleder meg. Gleder meg til Siri står på Gardemoen og venter på meg. Gleder meg til å knuse Mina. Gleder meg til å se alle gamle kjente igjen. Og jeg gleder meg til go gammeldags brødmat! For jeg har nemlig bestillt tidenes kveldsmat når jeg kommer hjem, med venner og familie. Mamma har fått en komplett og ganske lang liste med ønsker om hva som skal stå på bordet, og kjenner jeg henne rett, så finner jeg alt + en hel del mer. Så, kjeder du deg på en søndags kveld, da er det bare å komme! (Jeg har sjekket med mamma, det er helt greit!)

Folkens, jeg kommer hjem <3

Og en siste hilsen da, til Mini min Mini <3

I can't stand the distance - I can't dream alone
I can't wait to see you - Yes I'm on my way home

- Kaja

Med fare for å høres klisje ut...

Etter mange spørsmål og enda flere historier, spurte Mari meg om jeg hadde lært noe på turen min. Om jeg følte jeg hadde vokst på det. "Ja, helt klart!" svarte jeg før jeg egentlig viste hva jeg sa. Men det står jeg fortsatt ved, jeg har lært masse. Jeg tenker ikke bare på praktiske ting som å komme seg fra a til b, eller kulturer og historie. Jeg føler, med fare for å høres veldig klisje ut, at jeg kjenner meg selv bedre. Men Mari utfordrer meg, og sier: "På hvilken måte da?". Det er klart jeg har tenkt over dette mange ganger, i triste stunder, lykkelige øyeblikk eller utmattelse. Jeg har trodd jeg har hatt et svar på det, men når jeg satt der i en liten leilighet på Manhatten, så var det ingen ord som kunne beskrive... hva enn det er jeg har lært. Er jeg blitt voksen? På ingen måte, what so ever. Vet jeg hva jeg vil med livet mitt? Jeg har flere valg enn når jeg dro. Har jeg fått noen form for åpenbaring? Den åpenbaringen kunne vel kanskje ikke vært lengre unna. Så hva har jeg lært? Jeg vet det kan høres rart ut, men jeg tror kanskje jeg har lært å føle.

Det høres ut som om jeg var, og kanskje er, en veldig kald person. Noen mener kanskje det. Men jeg håper og tror at de som kjenner meg godt, ikke tenker det om meg. Jeg er en privat person, og det har jeg alltid vært. Sannheten er at jeg er og har alltid vært lykkelig. Jeg setter utrolig stor pris på de litt få, men veldig nære vennskapene jeg har, og på familien min. Jeg har alltid hatt en "heller noen få gode venner, enn mange bekjentskaper"-innstilling. Det jeg har skjønt på denne turen, er at jeg aldri virkelig har savnet. Aldri mistet. Alle de jeg bryr meg om har aldri vært langt unna. Helt til nå...

Fire måneder er ikke egentlig veldig lang tid, det er ikke det. Men det er det lengste jeg noen gang har vært borte fra hjemme mitt. Og jeg har vært alene. Denne turen har vært det ene eventyret etter det andre, men det har også vært en følelsessmessig berg- og dalbane som har snudd meg på hodet mer enn en gang, og tatt meg med til steder jeg bare har besøkt i mareritt. Utmattelse har druknet i eventyrlyst. Glede har blitt til sinne på sekunder. Adrenalinet har pumpet mer enn en gang, for flere grunner enn strikkhopp. Bena har sviktet under meg. Roen har lagt seg som et varmt teppe, og lykken blåst alle bekymringer vekk på et tog gjennom India. Ensomhet var min skygge en periode. Jeg har kjent savnet svi, skammen brenne og sorgen rive. Men jeg ville gjort det igjen... og igjen... og igjen. For det er som de sier: "What doesn't kill, makes you stronger."

 Men nå begynner dette å bli veldig deprisivt og tragisk, noe det på ingen måte er. For jeg har sett og opplevd så mye mer enn jeg kunne drømme om, og in the end, så har nesten alt gitt meg et smil om munnen. Jeg har svømt med delfiner, feiret jul med 150 mennesker, hoppet i strikk, dykket med haier og skilpadder, møtt nye og gamle venner, svømt med elefanter, lekt kjendis i India, danset til solen sto opp, sovet med stjernene som tak, hoppet i fallskjerm, drukket chai med en Indisk familie i slummen i Mumbai, vært i verdens eldste regnskog, reist i over 30 timer i strekk, delt Ritz med en gammel dame i Thailand, sett verdens sykeste fyrverkeri, overlevd Tuk Tuk -turer i India og Bangkok, bodd på veldig spesielle steder, levd på boks-nudler, sett en kjendis (!), tirra på meg et par aper, nesten drept en kamel(spøk), opplevd et av tidenes største jordskjelv, mistet sekken min, ikke mistet passet, drukket starbucks i lange baner, spist kenguru, gått rundt verdens største stein, sett utallige soloppganger, og enda flere solnedganger, jagd bort ekle menn, møtt gale damer, flydd verdens største passasjerfly, sett Hobbitun, kjørt tog i India, lært å si takk på tre nye språk, sett ut som en dasskost mesteparten av tiden, kjørt buss i 28 timer, blitt mindre imponert av Bollywood, sloss med en kakerlakk, blitt veldig solbrent, spist i to og en halv time i strekk, fått mange rare blikk når jeg sover på flyplasser, tar bilder eller leser en bok og brukt to uker på kun shopping i New York. Jeg skulle likt å møtt den personen som får dette til å bli en kjedelig tur.

Så nå sitter jeg her da, på en Starbucks i New York, og skjønner ikke helt at jeg drar i morgen. Jeg skjønner at jeg drar, at jeg må pakke sekken, komme meg til flyplassen og finne gaten min... Men jeg skjønner ikke at det er for å dra hjem. Men det skal jeg. Og mens jeg ser gjennom bilder og dagbok, så kan jeg ikke annet enn å le. For det har vært gøy. Det er rart å sitte her og skrive slutten på denne reisen. Men, med fare for å høres klisje ut, når en dør lukkes, så åpnes et vindu. Hva kan vel ikke morgendagen bringe? Et eventyr er over, la det neste begynne...

- Kaja

PS: klarer du å trykke flere klisjer inn i et blogginnlegg, så blir jeg meget imponert!

A woman's right to shoes...

... and everything else!

Aah, det er vakkert, er det ikke? Nye sko på rekke og rad, som bare venter på å bli brukt! Vel, jeg har jo klart å bruke de litt også, men føttene mine er litt slitne etter 4 måneder med vandring...

Jeg har vært i New York i 11 dager nå, og jeg tror jeg har vært innom i minst en butikk hver dag. Jeg har ikke alltid kjøpt noe, men jeg trenger langt fra en hånd til å telle de dagene jeg ikke har hatt med noe nytt hjem. Kjoler, topper smykker, sminke og sko... Jeg lever alle jenters drøm her! Så nå har jeg hatt en liten photoshot med meg selv igjen, og demontert rommet mitt i prosessen, men bilder har det blitt!

Lange kjoler og buksedress! Sommer'n, nå er det bare å komme!

Generelt veldig fornøyd med mine kjøp. Mye sommerklær, men det er det som er her!

Da var jeg klar for by'n, noen som har legg? (mamma, det var en spøk, trenger ikke sånt jeg vet du!)

  Miks og triks, ikke noe problem å ta det som ligger på toppen av hugen når alt kan blandes! Se pappa, jeg tenker litt praktisk også. Jeg må innrømme at det er en bikinitopp til som ikke er med på bildet her... Den var så fin, så kunne ikke la den bli igjen når jeg var på handletur i dag!

Jeg la merke til at det er veldig mange kjoler her. Kjolejente, jeg!? Nå tuller du vel! Men har jo kjøpt endel smykker, hatt og solbriller. Sko, ikke minst. Bikini. Sminke. Jakke. Bukse. Genser. Belte. Undertøy. Mat. Ja, jeg har hatt tid til å spise her... Jeg la også merke til at lista er skeiv på alle bildene, men jeg står ganske rett... Det betyr vel at jeg er litt skeiv det da... Jaja, fortell meg noe jeg ikke vet!

Men, det er fortsatt tre dager igjen her, så jeg er nok ikke helt ferdig. Først må jeg jo få meg en koffert. Så har jeg en date med en fotobutikk her, der finner jeg nok litt leketøy. Så har jeg blitt overtalt... Jeg har tatt steget inn i Apple Store... Det blir nok en Mac på frølen Fjeld. Jaa! <3

Mye av grunnen til at jeg har tatt alle disse bildene, er fordi jeg har fått den ære av å være gjesteblogger for min kjære søster, på Vardens Moteblogg. Der kommer det et innlegg fra New York om få dager, følg med, så får du et shoppingtips eller to.

- Kaja

Jeg leker ikke turist...

De to siste dagene har jeg vært her alene, så jeg har tatt med meg kamera rundt. I går ble den en hel dag hvor jeg bare vandret rundt i det fine været, selv om varmen har forsvunnet litt. Men det var søndag og Central Park var full av familier som lekte og hadde sjangsen til å nye en fridag. Det var også gatemusikanter og matboder, som alltid. Jeg fikk mange bilder, så jeg koste meg.



Jeg tok også subway'n hele veien til Brooklyn, og vandret så over Brooklyn Bridge tilbake. Da skjønte jeg virkelig at jeg var i New York, for jeg gikk på Brooklyn Bridge, til venstre så jeg Frihetsgudinnen, og til høyre Empire State. Jeg har jo fått med meg hvor jeg er før nå altså, men der var liksom alt samlet på et sted. Det var mye folk her også, og de holdt på med noe bygging, så det ble ikke veldig mange fine bilder, men det var en fin tur. Jeg endte opp på Starbucks for å varme meg litt, og gikk Broadway gjennom Soho, og tittet litt mer i noe butikker... Jaja, det får vel være lov!



De to siste dagene har jeg også tatt med meg kamera ut på kvelden, for å prøve å fange byens mange lys. Tro meg, det er ikke lett. Jeg har vandret rundt på Times Square i kulda, for det er fortsatt kaldt her, og jeg har jo ingen varm jakke... Mama Mini, hvor er du når jeg trenger deg!? Jaja, jeg overlever...

Og for å fullføre min lille turis-runde i The Big Apple, så tok jeg meg turen til Rockefeller, Top of the Rock! Her får man utsikt over hele byen, og jeg dro på kvelden, for om dagen er det bare masse grå bygninger. Men på kvelden... da kommer alle lysene frem! Ikke like lett nå man ikke har stativ, men det får bare være ...

Da føler jeg at jeg har lekt nok turist på turen... Så da er det tilbake til shopping! Blir nok litt annen shopping enn bare klær har jeg funnet ut... Har et par andre ting på ønskelisten også. Veldig greit, når det er jeg som er min private julenisse, da får jeg nok det jeg helst vil ha!

Nå får jeg vel snart komme meg ut i regneværet. Jepp, sommeren har forlatt meg, men varmen i butikkene skal nok holde meg levende!

- Kaja

PS: I dag har jeg vært fire måneder på tur... Det har gått fort og sakte på samme tid. Jeg har vært tris og glad, spent og kjeda meg litt... Men fire måneder, det er ganske sykt.. Husker dagen jeg dro om om det var i går. Og nå er jeg snart på vei hjem igjen...

Sommer i NY!

Sommer'n har kommet til The Big Apple! Her har det vært et par dager med strålende sol og temperatur som runder 20 grader. Det finnes faktisk ikke noe bede enn å vandre gatelangs i New York med fønvind som blåser, høye heler og 3-4 shoppingposer i hendene... Jeg vet jeg har nevnt det flere ganger siden jeg kom hit... Men jeg KOSER meg! Jeg har tatt en titt på Frihetsgudinnen, så føler jeg har lekt nok turist for et par dager. Derfor har jeg sett innsiden av endel butikker, men tro meg; det er nok å se der også! Og det beste er, man kan ta det med seg hjem! Som dere ser under, jeg har endelig fått kjøpt meg Ray Ban! Hvis det var noe som var på tide, så var det det! Og hatt har jeg fått meg, en som faktisk passer. Det ble også tre bikinier, så nå kan sommer'n bare komme  hjemme i Norge også, for jeg er klar! Det begynner å fylles opp med klær og sko nå, men jeg er langt fra ferdig...

I går dro Mari, Henrik og jeg på Tao for å spise. Thai, japansk og kinesisk mat, noe av det beste jeg har spist, og jeg har vært i to av de tre landene. Forrett, hovedrett og dessert på meg, og det kun et par timer etter lunch på Fridays... Godt å være matvrak! Tao er kjent for å være veldig eksklusivt og man må bestille bord opp til en måned i forveien om man skal ha de beste bordene, på den beste tiden. Det er kjent for å være et sted hvor kjendisene tusler tritt og ofte... Men det var skuffende lite når vi var der. Ingen vi kjente igjen i alle fall, men vi var nok litt tidlig ute. Uansett, det var en fantastisk restaurant, utrolig kult innredet, bra service og igjen; fantastisk mat. Og det var ikke så dyrt som man skulle tro... Så har du muligheten: dra på Tao!

Nå venter solen på meg, så jeg får vel fyke ut. Nå er det drøye en uke til jeg drar hjem... Om det er noe som er rart, så er det i alle fall det!

- Kaja

Baby, I'm back...

These streets will make you feel brand new
Big lights will inspire you
Let's hear it for New York,

New York, New York

Jeg koser meg! Det er ikke noe annet å si! Jeg har vært tre dager i New York, og jeg liker det mer og mer. Det er deilig å ikke måtte flytte på seg hver dag og for ikke å snakke om at det er butikker jeg kan shoppe i, starbucks og jeg kan tusle rundt på høye heler! Jeg har nå vært ute å reist i 16 og en halv uke, og på den tiden har jeg kjøt meg en ny topp og en ny bukse. That's it! Så det er fantastisk å faktisk kunne kjøpe tingene jeg ser på! Jeg har heller ikke brydd meg så mye om sminke eller hva jeg har på meg før, av den enkle grunn: det har ikke vært vits. Når man har en bukse, en shorts og tre topper, så er det ikke så mye å velge i. Så det er generelt hva jeg har hatt, og tre par sko, ingen med heler. Men kjære venner, det hele er nå over! Extreme makeover in New York! Baby, I'm back!

De fantastiske FØR-bildene! Gode minner, gode minner (det var i dag til morran)

  

Jeg har hele turen tatt det som har liggi på toppen av sekken, eller på toppen av haugen på gulvet, alt ettersom hvor klærna minne har vært. Jeg har vært rimlig irr på håret mitt den siste tiden, det er sett værre ut enn vanlig... Mini, VIRKELIG dasskost, ok!? Så det var med en stor glede jeg tok med meg Mari til et etterlengtet frisørbesøk i dag! Og når jeg kom meg tilbake til mitt eget lille rom, så var det klart for en aldri så liten photoshot med meg selv i virkelig fjortis-stil, for å få ETTER-bilder!

Panneluggen er tilbake, og en meter med ettervekst er borte! Fortsatt en god lengde på håret, det er jo alltid moro. Veldig, veldig deilig! Dette har jeg gledet meg til lenge.

Jeg har også fått shoppa litt, men ikke alt for mye det skal sies. Jeg trenger nemlig et par dager på å komme inn i modus. Er jeg på 5 dagers tud til London, så får jeg panikk fordi jeg finner ikke noe de 2 første dagene. Men så smeller det. I dag har det vær dårlig vær her, så jeg har bare susa og slappa av, det er alltid deilig. I morgen, da er det full fart igjen, Soho står for tur! Men selvfølgelig, litt har jeg jo klart å få med meg allerede da, det får jo være grenser, vi snakker om New York her! Første par sko er i hus, og de har selvølgelig heler! Så moro å tusle rundt på det i dag, elsker det! Og ja, jeg leker fjortis under... Det er ikke så lett å ta bilder av seg selv, rommet mitt er super-lite! Og jeg roter over hele, så det er ikke så mange ryddige steder bortsett fra døra...

Jeg gikk også amok på Sephora her om dagen... Det trengtes egentlig, for sminepungen er ikke akuratt veldig oppdatert for tiden. Og siden kursen for øyeblikket er på 5.6 her, så er alt billig. Jeg ble derfor i et tar-med-den-også-jeg-sikkert-kjekk-humør. Nei, jeg må si jeg egentlig var flink, for alt under er faktsik veldig kjekt!!

Jeg nyter virkelig dagene her! Jeg stresser på ingen måte, jeg har jo to uker. Til lørdag drar Mari og Henrik en tur til Florida, heldiggrisene. Det betyr at jeg blir "alene" igjen her. Det er egentlig helt greit.. Jeg avslutter turen alene, det blir som om sirkelen blir sluttet. Jeg har et par turist-ting jeg vil gjøre, men ikke mange. Jeg vil heller bare nyte byen med et kafebesøk eller en løpetur i parken... Det blir nok heller et par ekstra kafebesøk istede for løpetur, men hvem bryr seg om slike detaljer..!? Jeg har ennå ikke tittet på noe særlig mer enn butikker, så bilder av byen er det ikke så mange av enda, men de kommer.

Hjemturen nermer seg med stormskritt. Det er rart. Det er deilig, men litt trist. Men deilig. Og litt trist... Ikke helt bestemt meg der enda...

- Kaja

New York, New York!

I'm in a New York state of mind

Jeg føler de siste tre døgnene har være en eneste stor natt. Det har ikke egentlig vært mørkt, men jeg har ligget og sittet mye. Ventet. Det var som om noen "der opp" ikke ville at jeg skulle komme meg til New York. Etter at flyet mitt var kanselert, og jeg endelig kom meg på et nytt og inn i USA, så stoppet det opp igjen. Fingeravtrykk-maskinene virket ikke, og da komme ingen inn i USA. Der satt vi i 1 1/2 timer, uten lov til å bruke mobil eller noe. Men det skal litt mer til en som så for å stoppe meg... Til slutt kom vi gjennom, og jeg var i Detroit. Etter litt mekking, fikk jeg plass på et tidligere fly, og endte opp med å være i New York halv 1 søndag ettermiddag. Det var litt rart, jeg dro fra Tokyo kl 7 søndag morgen, landet kl 5 søndag morgen i Detroit, og var i New York kl halv 1. Siden jeg reiste mot klokken, så mistet jeg ikke så mye tid som man skulle tro. Men her jeg sitter, så kjenner jeg jeg er trøtt. Jeg har vært våken i rundt 35-40 timer med et par timer på flyet til søvn. Men jeg er framme. Og det er utrolig deilig! Mens jeg satt på flyet og så Manhatten dukke opp mellom skyene, så var det like før jeg danset av glede.

Jeg er altså vel fremme i The Big Apple, og jeg elsker det! Jeg har vært her i under tolv timer, og jeg bare elsker å være tilbake! Og jeg spottet faktisk min første kjendis, allerede på bussen! Mens vi stoppet for et rødt lys, tror du neimen ikke Kiefer Sutherland vandert forbi på gaten a!? Selveste Jack Bauer! En god start må jeg si. Jeg bor på West Side YMCA, et steinkast unna Sentral Park og Columbus Circle, altså ganske sentralt. Det er helt greit her, jeg deler bad med andre, men har et eget rom. Jeg skal fyke på shoppingtur med en gang i morgen tidlig, og får ganske snart selskap av Mari etter hun har vært på skolen.

For jeg har møtt Mari Øyemoen og Henrik Folkestad, to skolekamerater fra media, som bor her i en tre måneders tid, og vi dro sammen til Rosa Mexicano for å spise. Det var digg med noe som ikke var rå fisk, heller mexikansk. Det ble mye skravling, og jeg følte for at jeg sto for mye av det. Litt rart å tenke tilbake og oppsummere på den måten, om alt jeg har gjort. Og det er i alle fall rart å sitte her og vite at det er bare to uker igjen, så er jeg hjemme...

But I would like to write a little to Mirei! Thank you so much for showing me youre town and country. I had a great time in Japan, and I'll remeber it for a long time. I hope all the best for you and the rest of Japan, thinking of you now. This earthquake is just unbeliveble...
Say hi to you're mom from me!

Jeg vil også rette en liten takk til alle som har skrevet her og lurt på om jeg har kommet meg bort fra Japan. Det er veldig hyggelig at så mange tar seg bryet med det, og besøkelsestallene på bloggen har vært dobbelt så høye de siste tre dagene som ellers. Men som sagt, jeg har det bra! Om noen kunne beroliget min mor nå, så hadde det vært veldig bra, for jeg vet det har vært et par tøffe dager som mamma for meg ;)
- Kaja

Gate 107...

Da sitter jeg her, ved gate 107. Boarding er 40 min unna.. Men nå har flyene mine blitt kanselert en etter en, så jeg tør ikke si noe sikkert. Om dette flyet letter, noe jeg håper på av hele mitt hjerte, mine lunger, nyrere, magesekk, tarmer, hjerne og resten av kroppen, så er jeg i USA rund kl 05.00 deres tid. Siden jeg reiser mot klokken, så får jeg jo litt tid. Men det blir en lang reise, og det er allerede over 12 timer siden jeg dro fra Mirei. Jeg håper å være i NY på ettermiddagen i morgen, søndag. Eller blir det i dag det. Ja, i dag, søndag. Jeg reiser så mange timer mot klokken at jeg går helt i surr her.

Jeg har hengt en stund på flyplassen. Etter et par litt sterkere etterskjelv enn vanlig, så ble flyet mitt kanselert for 2 gang, som eneste fly. Air China hadde ikke lenger noe å tilby meg. Så jeg orket ikke mer, jeg kan ikke sitte her frem til mandag. Eller jeg kan jo, men jeg vil ikke det. Jeg har pengene til å komme meg videre, selv om det kosta flesk. Så nå sitter jeg her, og pilotene går på mens jeg skriver. Om dere ikke hører noe på 13 timer eller så, da er jeg på vei til USA.

Kryss fingrene, nok en gang ;)

- Kaja

Skimter NYC i det fjerne..

Seiersdans på rommet i dag faktisk! Klokken er rett over 2 på dagen her, og jeg har nettopp fått bekreftet at Air China har mekket et nytt fly for meg, i morgen tidlig. Jeg har vær våken flere ganger i natt og sjekka hvordan det hele ligger an, men fikk beskjeden nå, etter telefon nr 100. Togene er også så og si oppe å går igjen, i alle fall de jeg trenger for å komme meg til Haneda Airport. Men, selv om det å komme seg dit nå går någelunde greit, så tror jeg kan kan skrive KAOS med store bokstaver om selve flyplassen. I går var det 1 million som var stranda der, i dag skal det ha synket til 10 000, det siste jeg hørte. Men jeg drar dit likevel i ettermiddag, for nå kommer jeg meg i alle fall dit. Da sover jeg på flyplassen, og har 12 timer i tilfelle det er noe som ikke hår gått gjennom hos alle parter. En ting er i alle fall sikkert; jeg skal på det flyet!

Det har vært en natt med lite søvn, mange turer opp for å sjekke nyhetene, og ikke veldig mange gode nyheter. Tallet på omkomne har nå steget til rundt 1400. Det er fortsatt mange savnet, og mange som sitter fast steder. Ødeleggelsene er ekstreme, og som dere sikkert kommer til å se på skjermene hjemme, byer er jevnet med jorden. Mireis bror er i kystvakten, og er nå på vei opp nord for å hjelpe til der. Hans kone og familie dro i går på ferie, lengre opp nord. De har det alle bra, men ting er ikke lett der oppe. Det er en litt blandet stemning her, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg prøver bare å komme meg vekk, videre, men så tenker jeg på at dette er deres land, deres hjem. De har ingen andre steder å dra. Det er deres landsmenn som er husløse, som har mistet sine familier. Dette er virkelig for stort for meg til å skjønne. Jeg hadde en hel del tanker som surret rundt i holdet mens jeg ble vugget i søvn av nok et etterskjelv, etterfulgt av enda et etterskjelv. Jeg har kjent de i dag også, men nå begynner de å bli mye mer skjeldne og svake.

Jeg vet i alle fall at det ikke er noe jeg kan gjøre, og at Japan er et veldig godt rustet land når slike ting først skjer. Så jeg håper indelig at jeg er på vei ut herfra i morgen tidlig. Jeg har hatt to fantastiske uker her, og det er synd at de skulle ende med denne tragedien...

- Kaja

Etterskjelv...

Vel, jeg kan vel utdype litt mer hva som skjer. Det er ikke som om jeg har så mye annet å gjøre.

Flyet mitt er kanselert. Jeg skulle fly 08.30 japansk tid, men det skjer nok ikke nå. 1 million mennesker sitter fast på flyplassen jeg skulle fly fra. Så godt som ingen fly flyr ut nå, togene står og bussene er overfylt. Folk har gått i 7-8 timer for å komme hjem i dag, mange i nord har ikke hjem å gå til. Dødstallet sist jeg så var 77. Og da har de ikke tatt med de 200-300 menneskene de nå har funnet på stranden etter tsunamien. Noen steder brenner det, andre steder flommer det over. Men, jeg pressiserer, det er i nord, langt fra meg. Og, jeg må også si dette, informasjonen forandrer seg hele tiden...

Jeg sitter her, og kan ikke egentlig gjøre noen ting. Jeg får bare vente å se hvordan det går med flyene, om de begynner å lette igjen. Vi kjenner fortsatt et etterskjelv i ny og ne fortsatt, men de blir svakere og svakere. Klokken er nå rett rundt 11. Jeg har tenkt å prøve å sove litt, for så å stå tidlig opp å se hvordan ting ligger ann med tog og fly. Jeg har snakket med hostellet mitt i New York, og de er flytter bestillingen min til 13, og så 14 om jeg ikke kommer meg videre, uten at jeg trenger å betale for de nettene. Så jeg har rom der fortsatt. Takk for at det finnes snille mennesker i verden.

Vi kjenner som sagt noen etterskjelv, men det er ikke noe mot etterskjelvene i form av konsekvenser som landet får. Jeg kan ikke ringe. Fly, undergrunn og tog står. Nettet kræsjer. Og vi har vært heldige, vi er langt fra det verste. Vi har det faktisk ganske bra her. Vi har hatt en fantastisk middag, og vi har internett og tv som holder oss oppdatert. Vi sparer strøm som alle andre, siden kjerenekraftverkene er slått av for øyeblikket, men ellers er alt som vanlig.

Jeg skjønner ikke helt hvor omfattende dette er tror jeg. Det er bare noe jeg ser gjennom TV-skjermen, like mye som dere. Jeg er ikke midt oppi det. Jeg kjenner etterskjelvene jeg også, men ... Det er veldig rart egentig. Så prøver jeg å komme meg videre, og der møter jeg en vegg. Så jeg tror bare jeg må ta tiden til hjelp. Japan er et land som er vant il jordskjelv, selv om dette var veldig stor. Men de har rutiner, de er bygd for det, og siden vi ikke ble truffet så hardt, så er det nok ikke for mange timer før ting er oppe å går igjen. Vi er bare 8 timer etter jordskjelvet, og ting begynner å samle seg litt. Hva kan vel ikke de klare de neste 12-18-24 timene? Jeg holder motet oppe, og forhåpentligvis er jeg i New York iløpet av helgen!

Det eneste som er på TV her ... Jeg skjønner ikke så mye jeg...

- Kaja

Jordskjelv!!

"Haha, this is fun!"
"Look at this one!"
"What does this mean?"
"Oh, it's... hey, is this.. Is this an earthquake!?"

Åja, det var det. Det største på veldig lenge, det største Mirei noen gang har opplevd. Vi kom opp 5 på skala'n, i nord var det hele 7 og 8. Vi befant oss inni en av de fantastiske fotoboksene, og merket det ikke først, det er så mye bevegelse og lyd der inne fra før. Men så ble det så ille at vi faktisk måtte holde oss fast! Det varte i kanskje 2-3 min, og fortsatte med etterskjelv i ny og ne. Det er no ca litt over en time siden, vi har gått tilbake til huset til Mirei, og holder oss her til ting er over. Telefonlinjene er overarbeida, men jeg er heldig for de som eier nettet jeg snylter på, har alt gått bra med tydeligvis, siden det virker. Så mens vi sitter her, og plukker opp bilder og filmer, tenkte jeg jeg kunne fortelle hva som skjer. Det dere kan lese om på VG, det er i nord. Jeg er ikke i noe fare for noen tsunami, og jurdskjelvet var ikke værst her. Jeg har nettopp fått vite at min flyplass er oppe å går igjen allerede, så da er det fly på meg i morgen. De er rutinerte her, dette er et av de mest jordskjelvutsatte stedene i verden. Men det var ganske sykt. Jeg ble faktsik litt sjøsyk. Eller kanskje det bare var det faktum at jeg viste det var jordskjelv...?

Når vi sto inni den lille bua, kunne jeg se opp og se lampene svinge i taket. Gulvet ristet under meg, og vi måtte holde oss fast. Når vi gikk tilbake til huset til Mirei, vi var heldige og var ikke så langt unna, så fik vi et etterskjelv. Gatene var fulle av folk, de evakuerte de største bygningene, og ingen tok undergrunn. Det var helt rart å merke bakken bevege seg, når man ikke er på en båt eller undergrunn, men på asfalt. Det å se husene dirre, bokstavlig talt, det var helt sykt! Jeg gikk egentlig bare rundt å lo jeg. Dette lande er så forberedt på dette, og alle var så rolige rundt meg. Når vi kom tilbake til huset til Mirei, så lå filmer og pynteting sleng. Og blandt en av tingene som var stødd utover, var asken til bestemoren og bestefaren... Kunne ikke for det jeg, jeg måtte le litt. Godt at Mirei og moren lo sammen med meg! Og allerede nå er ting tilbake, det er bare i nord det er kaso. Det er det flom og bran i en fabrikk, og gud vet ikke hva. Men.. jeg kan i alle fall si jeg har opplevd et jordskjelv oppe på 5 på skala'n! Man må se det positive i det, alt gikk bra og vi er alle like hele!

- Kaja

Kyoto!

Google, min kjære venn er på min side igjen! Her kommer litt fra noen dager tidligere i uken.

Mirei tok med meg til Kyoto et par dager, en by et par timer fra Tokyo. Vi kjørte tog på første klasse, og kom til et fantastik hotel. Mirei slår virkelig på stortromma! Det var et veldig koselig sted, mindre enn Tokyo selvsagt. Det ble endel templer, siden det er det stedet er kjent for. Over ser dere et tempel av rent gull. Under vil dere se et sted med utrolige mange bueganger. Det var begge fine steder, blandt mange vi så. Slik jeg har skjønt det, så handler det mye om ønsker her. Man ønsker alt godt for de man bryr seg om, man ønsker seg god lykke under eksamner, svangerskap eller ekteskap. Du kan også få fortalt fremtiden, om du får lykke eller ulykke, noe vi har gjort utallige ganger. Vi fikk begge ulykke en rekke ganger, helt til jeg fikk nest best, og sluttet med det; satser på at det får meg gjennom året. Ellers har vi spist mye mat, og drukket mye te, som alltid. Vi dro også på røkelseslukting. Jepp, litt spess, men det var moro. Det var på japansk, så Mirei måtte oversette litt, men det gikk bra. Og det som var gøyest av alt, det var når jeg ble kledd opp på virkelig japansk vis!

Her henger vi opp ulykke, som vi fikk noen av. Og ved siden av her, det er bare et eksempel på hvordan alt er her. Sjønner du noe? Nei, ikke jeg heller...

Jeg ble jo stående en stund da, det var jo noe moro å ta bilde av! Og solen tittet frem og alt!

Så var det klart for å dolle meg opp, virkelig maiko-vis. (Jeg vet ikke helt forskjellen fra andre ting, men det er vist den stilen jeg har hatt da. Jaja, kjekt å vite!)



Jeg syntes jo jeg så litt mongo ut selv da. Det er liksom ikke så fint å smile med gule tenner, man har jo så hvit hud. Prøv å smile med munnen lukket når du egentlig har latterkrampe; fotografen var veldig morsom, og Mirei satt i bakgrunnen å lo seg i hel. Og det siste bildet, jeg skjønner virkelig ikke greia. Var mye styr med hvordan jeg skulle holde opp slepet, og så gir'n meg et "tøy-brø" som jeg skal holde som en baby... Jaja, japansk er det vist. Jeg var jo veldig høy, høyere en de fleste japanske jenter, men det gikk greit det. Tidenes parykk da, sett noe så sykt!? Og jeg skal aldri, noen gang klage over bunaden min. Med bunad kan man i alle fall gå. Her kan hu så vidt flytte bena, du har en firkanta kasse på ryggen, med bly (vet ikke om det er bly, men virka sånn!), man får så vidt puste og det hele er ubahagelig i mer enn 10 min. Hatten av for de som vandrer rundt i dette på gata! Uansett, det var veldig morsomt å ha prøvd!

De syntes alle det var veldig moro at jeg var der, og de dreiv å sniktitta på meg hele tida. Jeg spurte jo om et blide av de, men endte opp med at jeg måtte være med selv også.

Dagen etter vi kom tilbake fra vår lille utflukt, så var det klart for fornøyelses park! Jeg må si jeg var littebitt skuffet, området var veldig lite, og det var bare tre store berg- og dalbaner der. Og køene var laaaange. Jeg kødder ikke, vi sto ca 3 1/2 time i kø for 6 turer til sammen. Og vi var heldige, vi fikk korte køer. Den ene, som varte i 30 sekunder, jeg overdriver ikke, sto vi 2 timer i kø for. Og det var så kaldt, jeg kjente ikke føttene mine før vi var tilbake i Tokyo. Kall meg gal, men det var faktiskk verdt det. Den vi sto 2 timer i kø til, gikk fra 0 til 172 km/t på 1.8 sek. Jeg har aldri fått sånn sug i magen av å kjøre rett frem. En annen satt vi baklengs i noen slags husker, samtidig som vi fulgte banen, så ble vi snurret på hodet og face-down hele tida. Den var syk den! Og det er generelt lenge siden jeg har gjort det, så det var veldig moro! Hver gang før start satt vi å sa: hvorfor gjør vi dette!? Hvorfor!? Så moro!

Så dagene går, og jeg har allerede vært her i to uker. Siden bloggen er oppe å går for fullt igjen, så kommer det nok litt mer utover dagen... Jeg har jo laget kjøttkaker i brun saus til mine verter! Jepp, det var litt av et prosjekt...

- Kaja