What to do!?

Etter to netter her på Dansing Elephant, så har jeg begynt å like meg her jeg! Her bor Turde fra Norge, en villmann fra Canada, en stille franskmann, en Nederlender og to store smil av noen Briter. Vi dro ut hele gjengen i går, 7 stykker var vi, på beach-party. Der hopper man tau, hopper gjennom ring og spiller basket, helst med flammer innvolvert. Og prisen er... en bøtte selvfølgelig. For her er det nemlig sånn at man drikker ikke drinker, nei, man drikker bøtter. Faktiske leke-på-stranda-bøtter! Her blander man litt av alt, og putter 20 sugerør oppi. Jeg nøyde meg meg med å dele en bøtte med et par venner. Gøy var det uansett!

Men jeg merker at jeg ikke er i Norge lenger. Og jeg snakker ikke bare om de berømte minusgradene dere har der langt oppe i nord. Det første jeg så når jeg kom inn på hostellet, var ei 6 måneder gammel jente som satt på gulvet sammen med mor, begge med verdens største smil. Det viser seg at det er denne damen og mannen hennes som styrer litt her mens sjefene er andre steder. De bor også her, i det som skal være gjestenes fellesrom/kjøkken/inngang. Jeg har vært litt alene med denne babyen noen ganger mens mor har løpt fort opp en tur, og det får meg til å tenke på hvor beskyttet norske barn er. Jeg er en totalt fremmed person for dette litt barnet, men hun er så blid og fornøyd, som om det er den naturligste ting i verden. Jeg skulle likt å sett det norske barnet på 6 måneder som stolte så mye på en fremmed... De samme tankene slår meg når vi er på vei hjem kl 4 i natt. Vi har stoppet for å kjøpe litt mat, og opp fra stranden bak oss kommer en ung mor, som leier datteren som ikke kan være mer enn 4 år. De kommer strake veien fra mammas jobb bak en av de mange barene, og skal endelig hjem. Er den lille jenta heldig, så har hun fått sove litt bak disken. Jeg tenker med meg selv at disse små sjelene kommer til, og har allerede sett mye rart, mye mer enn meg, og jeg blir med det samme veldig takknemlig for min egen oppvekst. De virker alle veldig lykkelige, smiler og møter mennesker. Men jeg som har hatt den tryggheten av mitt eget hjem og min egen familie, klarer ikke se dette uten å få et stikk dypt nede i magen... Men jeg er en realist, og skjønner at jeg kan ikke hjelpe alle disse barna her og nå. Så jeg smiler pent, og går videre...

Til tross for dette, så har jeg det gøy her! Har ikke gjort så mye mer enn å gå rundt å se, men jeg har jo funnet ut en ting: Det skal reine i en uke! Og det er ikke veldig kult, det ødelegger stort sett alt man kan gjøre her. Og jeg som hadde gledet meg til sol og strand her! (det er derfor jeg ikke har tatt noe bilder, det blir ikke noe bra) Så da har jeg tenkt å flytte litt på meg igjen tror jeg, for det virker ikke som det skal gi seg med det første. Enten drar jeg til Koh Chang, en øy lenger nord hvor det skal være veldig fint + at været skal bli bra. Der får jeg også sol og strand, sammen med safari og dykking. Hvis ikke så drar jeg kanskje til Chang Mai, i jungelen lenger nord, hvor det elefanter og utflukter. Jeg har tenkt å snakke litt med Trude, for hun har vært begge steder. Så regner med at jeg i alle fall er av gårde på søndag. Denne gangen blir det nok buss og båt, det tar endel timer, men så koster det under 200 kr som regel. Jeg har skjønt at fly er luksus for backpackere. Dessuten er dette en fin måte å møte folk på! Litt surt er det at jeg ikke sjekka været før jeg dro, det skal jeg huske på fremover. Men, jeg har hatt det gøy, og har vært med på en av Koh Phangans berømte fester, selv om det ikke var fullmåne. Jeg er veldig sikker på at jeg kommer tilbake i løpet av turen, men da til Koh Tao, for å dykke. Men dette må da bli senere. Vi får se, det er mye som kan skje.

Nå er det på tide med litt frokost... Eller er det blitt lunch? Nærmere middag snart.. Jaja, jeg henger ikke helt med i slike rutiner lenger, spiser når jeg er sulten. Og det er jeg nå!

- Kaja