Tusen takk

  

"Julekort" fra Singapore. Juletreet var på plass på Sjømannskirken, selv om ingen virkelig hadde julestemning. Varmen tok knekken på den fort.

           

Jeg var med på gudstjenesten, og hjap til med å dekke bordene etterpå. Greit å ha noe å gjøre syntes jeg. Maten var fantastisk, jeg har ikke spist så mye tilsammen på hele turen! Ribbe, pinnekjøtt... Nam!

Vi var rundt 150 personer, småbarnsfamilier, besteforeldre, studenter og backpackere. Mest nordmenn, men også noen svensker. Jeg har aldri feiret jul med så mange mennesker før!

Vi gikk rundt juletreet også, ute på plassen. Da kommer jo nissen, det er klart. Jeg var for stor til å få pakke, så jeg prøvde heller å få tatt noen bilder. Ble litt mye bevegelse i det med nissen, men liker fargene. 

Nissen kastet vi i vannet. Det var så varmt at det hadde han ikke noe imot. Jeg har jo også fått pepperkaker fra mamma, så jeg sørget for å dele med meg!

"Singapore-familien"! Det var det vi fant ut at vi var, siden vi feiret jul sammen. Skjønne mennesker alle sammen! 

---------------------------------------------------------------------------------

Hadde jeg ikke hatt Sjømannskirken å gå til i dag, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Jeg viste at det kom til å bli tøft å være borte i julen... Men så tøft...? Det kunne jeg aldri drømt om...

Da jeg våknet i dag, var det med en klomp i magen. Det var alt for tidlig, halv 9. Jeg skulle ikke være i kirken før halv 3; hva skulle jeg bruke dagen til? Jeg hadde alt for god tid, og det som skjer når jeg har god tid, da blir jeg sittende å tenke. I dag var inget unntak. Og det slo meg virkelig dypt; jeg er helt alene på julaften. Jeg hadde ingen jeg kjente eller virkelig var glad, kun et par fjes jeg hadde møtt to dager før. Uansett hvor jeg snudde meg, hva jeg så, så fikk det tårene til å flomme over. Jeg pustet dypt flere ganger, prøvde å overbevise meg selv om at dette går bra. Jeg ville skrive litt i dagboken, "dokumentere" dette. Men det eneste jeg klarte å skrive gjennom tårene var: "Det er julaften. Jeg klarer ikke skrive noe, jeg vil bare hjem." Deretter knakk jeg sammen og lot alt komme. Det var et så dypt savn til familien min, de jeg virkelig bryr meg om og vet at jeg aldri kunne vært ute. Om jeg noen gang kunne dratt hjem ved bare å ønske det sterkt nok, så var det da... Jeg forlot sovesalen, hvor jeg har to romkamerater, og gjemte meg på doen en stund. Jeg fikk samlet meg, klar for å lese litt før jeg begynte å stelle meg. Det å kunne forsvinne inn i en bok, en annen verden nå, det var noe jeg trengte. Men ide den feite japaner'n (beklager ordbruket, men han er virkelig stor, og han er japaner, og han snorker utrolig høyt, noe som er irriterende, derfor er og blir han "den feite japaner'n" for meg) skal til å gå, så snakker han til meg. Han gir meg en pose med fukt og kjeks, sammen med et hefte fra en kirke som skal være åpen på julaften. "You shuld not be alone" sier han. Og der føyk den beherskelsen. Jeg får stammet frem et takk og prøver å si at jeg har planer, men jeg tror ikke han fikk det med seg. Han sa han skulle holdt meg med selskap, men han hadde allerede lovet å være et annet sted. Ide han forsvinner ut døren, knekker jeg sammen på sengen for andre gang på under en halv time. Det betydde utrolig mye at han gadd å ta seg bryet med å gi meg en muliget til ikke å være alene, men det gjør savnet enda større. Jeg går i dusjen, jeg bruker lang til på å stelle meg, selv om det egentlig ikke hjelper noe særlig. Det er klamt her, så sminke og hår faller sammen uansett. Men jeg trenger noe å bruke tiden på. Jeg forlater hostellet i meget deprisivt humør, og tanker jeg ikke vil tenke på nå, strømmer gjennom hodet. Og som sagt, hadde jeg ikke hatt Sjømannskirken i kveld, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg planla å bare komme meg gjennom kvelden, få lagt meg så fort jeg kunne, og hele dagen ville være over... Men sånn ble det ikke...

Jeg møte to jenter på busse, de er svenske og skal også til kirken. Vi går sammen, siden jeg er kjent. Under gudstjenesten sliter jeg igjen. Jeg skjønner at den eneste gangen jeg egentlig er i kirken, er på julaften. Med mamma. Vi synger norske julesanger som mamma har sunget for meg siden jeg var liten. Det er ikke få ganger jeg må tvinge tårene tilbake. Etter gudstjenesten hjelper jeg til med borddekking, jeg må ha noe å gjøre. De som jobber der, Jon, Lise, Elisabeth og Jostein er alle kjempehyggelige! Det er gjestene også! Vi blir en gjeng som sitter ved samme bord. Når maten kommer, så merker jeg at jeg faktisk ikke lenger er på gråten; jeg har det gøy. Før vi har spis opp desserten (etter myyye julemat) skjønner jeg at dette blir en kveld jeg aldri vil glemme. Det virker som om formiddagen er fra et annet århundre, et annet univers. Det var også en telefonboks der, du vet, sånne som vi har et fåtall av i Norge. Her kunne jeg ringe hjem gratis, men kun til hustelefoner. Jeg snakker med Mimmi og Far, og tårene triller litt igjen, men ikke på langt nær på samme måte som tidligere. Jeg får også tak i Mina til slutt, og vi sitter å snakker i en halvtime nesten. Det var så deilig å kunne snakke med Mina, bare om surr og ingenting. Det ender med at min "Singapore familie" og jeg er de siste som drar. Jeg avtaler å møte jentene neste dag, og ting føles lettere enn på lenge. Når jeg kommer tilbake på hostellet, skyper jeg med de hjemme. Tåren triller litt igjen, men det syntes jeg bare skulle mangle. Det kan ikke sammeliknes med hvordan jeg følte det da jeg våknet. Det var godt å høre fra alle igjen!

Så i det store og det hele; det har vært en grusom dag, og en fantastik kveld. Jeg har fått minner for liver. Det har ikke vært jul, det har det ikke. Det har vært en opplevelse og en erfaring, men jul, det har det ikke vært. Men det hadde jeg heller ikke trodd.

Så det jeg vil gjøre nå, er å takke.

Jeg vil takke Sjømannskirken, uten dere hadde dette blitt en veldig tung dag. Men jeg vil aldri glemme dette.

Jeg vil takke Mamma, for at hun sendte pepperkaker. For at hun alltid kommenterer på bloggen min. For at hun er mamma'n min, ingen kan noen gang ta hennes plass.

Jeg vil takke Pappa, fordi at når du sier at det vil gå bra, så vet jeg at det er sant. Fordi du oppmuntrer og støtter meg.

Jeg vil takke Siri og Anders, fordi dere lyser opp dagen min uten at jeg egentlig vet det det.

Jeg vil takke Mimmi og Far, alle på Vestgård, Bestemor, Storonkel og alle andre i den store og vide slekta mi, bare fordi dere er slekta mi.

Jeg vil takke Mina. Det er ingen som deg. Om deg klarer jeg ikke si noe annet enn at jeg alltid er her for deg, fordi jeg alltid vet at du er her for meg. Resten jeg vil si, blir mellom oss.

Jeg vil takke Ida, fordi du alltid støtter meg, for alle dine positive meldiger på denne turen, jeg trenger deg.

Jeg vil takke alle som kommenterer her, om det er familie, venner, besso-karer eller han super-kjekke i kjøttet på Rising; det er godt å vite at det er noen som følger med, og en kommentar varmer alltid.

Og jeg vil takke for alle oppmuntende ord. Tusen takk.

Til slutt vil jeg takke en som aldri kommer til å lese dette, men som gjorde noe uforglemmelig for meg. Jeg vil takke den feite japaner'n, takke for at det finnes mennesker som han. Det er slike mennesker som får verden til å gå rundt.

Julen har kommet og gått. Den er over, og akkurat nå er jeg glad for det.

- Kaja