Hey Norway!

Slik så det ut hvor jeg var på... blir det torsdag? Nei, fredag. Slik så det ut der jeg var på fredag. Om man ser bort i fra de to timene jeg befant meg under vann da. For jeg dro nemlig på en etterlengtet dykketur. Jeg trengte absolutt å friske opp litt, men jeg gledet meg vilt til endelig å dykke igjen, for er det et sted jeg føler meg fri, så er det under vann. Det eneste man hører er sin egen pust. Det å kunne titte opp på vannoverflaten 10-15 meter over, jeg bare elsker det. Der som å si "fuck you" til naturlovene og overlevelsesinstinktet, for det er ingen ting logisk for et menneske å feste vekter på seg, før man hopper ut i vannet. Og under vann, der er det en frihet, en stillhet, en ro, som jeg ennå ikke har funnet noe sted på tørt land. Men jeg må innrømme, jeg var litt skuffet. Sist jeg dykket var i Rødehavet, et av verdens dykkeparadis. Nå er jeg i Thailand, og forventningene var skyhøye... men det var mye døde koraller, lite fisk... ødelagt natur. Jeg vet at jeg ikke er i Thalands beste dykkestrøk, men over alt ellers regner det, og da er det null poeng i å dykke. Uansett, til tross for en liten nedtur, så er jeg glad for at jeg dro; jeg fikk frisket opp og bevist at dykke som å sykle for meg, når jeg kan det, så kan jeg det.

Mens jeg var på båten, kom jeg i snakk med et par karer, han ene fra California, og han andre fra Thailand; Gabe og Wee. Jeg vet jeg har sagt at jeg ikke er den stødigste på rettskriving, men dette er rett, han heter faktisk Wee. Jeg var veldig nære ved å si; "yeah rigth", men nei, jeg er i Thailand, rare navn møter man bare på. Jeg har også fått et nytt navn, det går igjen de fleste stedene jeg har vært. "Kaja" er jo ikke så lett å uttale på engelsk. Og siden spørsmål nr. 2 etter "hva heter du?" alltid er "hvor kommer du fra", så ender jeg opp med "Norway". "Hey Norway". Det funker, jeg skjønner at det er meg det er snakk om. Det er ikke så mange nordmenn ute å tusler...

Ellers har det vært et par late dager her. Strand, sol, hengekøye og "Eat, pray, love". Hvorfor ikke bare ta det helt rolig et par dager? Jeg har sett det meste denne øyen har å tilby, men resten av Thailand er et kaos. Det skal komme en tyfon i sør, så ingen vits i å dra dit. Og Cambodia og Laos har jeg tenkt å komme tilbake til senere på turen, dessuten er det helt feil vei. Så jeg har brukt et par dager her på... å gjøre ingenting. Nei, unskyld, jeg har stått opp av senga, og lagt meg i hengekøyen. Det er det jeg har gjort. Forresten, jeg er forelsket også. I hengekøyen. For en fantastisk, enestående, vidunderlig, himmelsk oppfinnelse! Jeg har alltid hatt lyst til å ha hengekøye, men har ikke hatt noen steder å henge den. Men det skal jeg nå, om jeg så må plante trærne og finne opp voksemiddel selv! Man må jo selvfølgelig ta i betraktning at jeg i det siste har sovet på det man kan kategorisere som mindre gode senger. Den første uka sjekket jeg faktisk om jeg hadde blåmerke på hoftene, så støl var jeg. Jeg har funnet ut at den mest behaglige stillingen er å ligge rett ut på ryggen, armene langs siden og hodet rett opp, på denne måten er det bare rompa som blir vond, ikke hele kroppen. (Det skal nevnes at jeg har tilpasset meg veldig bra i det siste, og sover mye bedre nå. Sånn er det å ha en seng som er som himmelen hjemme, alle andre senger blir uverdige) Men til tross for at det har vært deilig å gjøre ingenting, så føler jeg at det er på tide å dra videre. Så dette blir min siste dag på Koh Chang, i morgen bærer det tilbake til Bangkok, nok en gang.

En annen ting med denne dagen, er at jeg har vært på tur i tre uker. Det er jo latterlig lite i forhold til hva jeg har planer om, men det er forsatt tre uker. Når jeg dro til Miami, så var jeg nesten ferdig på den tiden, nå føler jeg at jeg ikke har starten en gang. Det er rart, jeg husker de tre siste ukene før jeg dro, de virkes som en evighet. Disse ukene har bare flydd forbi. I går snakket jeg med mamma og pappa, og de lurte på om jeg har hjemlengsel, for om man tenker på det, så er det ikke så ofte man ikke ser venner eller familie på tre uker, i alle fall ikke for meg. Og jeg skal ikke lyve, jeg blir slått av hjemlengsel inni mellom. Det er som et slag i tryne, og jeg tenker "så mye enklere alt hadde vært om jeg bare dro hjem nå". Ingen flere kart, ingen flere tegnespråk-samtaler, man trenger ikke lete etter en seng å sove i... Og så tenker jeg på hjemmet mitt, hvor glad jeg er i hjemme mitt. Bare det å komme hjem til noen å fortelle om dagen min, eller møte Siri eller Mina eller Sare på Tullis. Shit, jeg tar meg selv i å lengte til Besso(en sjelden gang)! Men etter at denne tankerekken kommer og går, så tenker jeg også; "vær glad for at du har noe å savne, det betyr at du er heldig. Nå, nyt dette mens du kan, for det er virkelig noe å nyte". Og jeg nyter det. Jeg elsker det faktisk, også hjemlengsel-delen, for litt av det jeg ville føle når jeg dro, var nettopp det; at jeg har noe å savne.

Disse tankene kommer ikke så ofte lenger, nå som jeg starter på min fjerde uke. Men om de kommer, så kommer de med mørket. Når det blir natt, når jeg går tilbake til bungalowen min, alene. Det er da jeg føler meg fortapt, når jeg ligger i den vonde sengen og prøver å sove. Men så kommer morgenen, og alt er som blåst vekk, og jeg bader med elefanter eller dykker blandt koraller. Jeg kommer nok til å sove mest på sovesaler, men det er ikke så ofte man finner det i Thailand eller Asia, har jeg blitt fortalt. Men jeg vet det er veldig vanlig i Australia, og også i Singapore. Jeg har allerede prøvd det, og til tross for at nabo'n er så og si totalt fremmed, så er det bedre en at sengen er tom. Jeg har også lært meg at jeg ikke lenger skal ha forventninger. Er det noe som kan drepe en opplevelse, er hvis forventningene er alt for store, noe jeg er veldig flink til å skape. Så, det jeg gjør nå, er bokstavlig talt; ta det som det kommer. Det er det beste.

Men til tross for noen tibake slag en gang i blant, jeg har det helt fantastisk nå. Det er på ingen måte som jeg forventet, jeg kunne aldri forutsett det, og jeg ønsker ikke å forandre det. Det var det jeg ville, og fortsatt vil, se noe nytt, oppleve noe jeg ikke har kontroll over selv. Og tenk, jeg har bare vært på tur i tre uker, og jeg har allerede så mange tanker og følelser som bare tyter ut. Det er sant, man lærer mye om seg selv på en slik tur, bare på de tre første ukene... Lurer på hva de neste tre-fire månedene vil bringe...

- Kaja