Med knusende ro..

Solen steker, men inne i minibussen er det kjølig og godt. Jeg sitter ved vinduet, omringet av lokale fra Thailand. Jeg har vært på veien i litt over 12 timer, og har kun sittet på en nattbuss med andre backpakere; dette er mer spennende. Jeg skjønner ikke et kvidder av hva de sier, de kan ikke engelsk. Men når jeg hører Munken og sjåføren snakke om Kosan Road og Kuala Lumpur i samme setning, så vet jeg det er meg de snakker om. Meg de ler av, burde jeg kanskje si. De er ikke de eneste som har løfta øyebryna i dag. Det er vist ikke så mange som tar turen Bangkok-Kuala Lumpur med buss. Vel, jeg er ikke som mange andre, det har jeg funnet ut. Jeg syntes dette er spennende, se på meg nå, omringet av lokale som driver med sitt. De eneste fra Thailand som jeg har møtt, har jeg møtt fordi de vil selge meg noe.
Den gamle damen som sitter ved siden av meg er en rar skrue. Rynker og hud som beviser mange år i solen, dårlige tenner som sier at disser årene ikke har hatt vestlig standard. Men hun smiler til meg, snakker til meg selv om jeg ikke skjønner noen ting. Jeg vet ikke helt om hun skjønner at jeg ikke forstår noe, jeg bare jatter med. Hun tilbyr meg peanøtter, du vet, sånne med skall. Andre jeg har snakket med, som virkelig jobber for å bli kjent med lokale, sier at dette er en sjelden ting fra eldre i Thaliand. Jeg takker selvfølgelig ja, og hun gir meg ikke bare et par, men en liten pose. Jeg smiler, tar en nøtt, og skjønner for at dette ikke er hva jeg trodde. Se for deg peanøtter med skall, som har ligget i vann en stund; de er bløte. Og de smaker dritt! Men jeg spiser flere, en høflighets ting. Deretter tilbyr jeg henne Ritz kjeks, og etter et par ekstra smil, så tar hun imot. Så der sitter vi, to totalt fremmede, med totalt forskjellig bakgrunn, med totalt forskjellig meninger om hva som er normalt godteri på en buss. Det er nesten som om vi kjenner hverandre. Vi deler litt mer godterier og sitter bare å smiler. Etter en stund faller blikket igjen ut av vinduet. Og før jeg vet ordet av det, så har hun hoppet ut av bussen ide den stopper for et rødt lys. De siste jeg ser av henne er at hun løper fort over veien for ikke å bli påkjørt av den hensynsløse trafikken, og jeg klarer ikke tenke på annet enn at jeg ikke engang fikk sagt hade. Men som sagt, to totalt fremmede. Det eneste i livet vi faktisk hadde til felles, var at vi delte denne bussen for et par timer...

Der har du det. Det er svaret mitt når folk spør hvorfor gidde 24 timer med buss, og ikke bare ta fly? For da hadde jeg aldri fått smake de ekle peanøttene, eller sett det skjeve, gamle smilet. Dette var kun en halvtime av en tur som endte opp med å bli 28 timer lang, så hva gjør jeg de andre 27 1/2 timene? Neei, si det. Sover litt, skravler litt med backpakere, med turister. Leser litt. Men mest sitter jeg å ser ut av vinduet. Om du noen gang har sittet i en bil eller på en buss med meg, så vet du at jeg fort blir stille, i alle fall på lange turer. Jeg kan bare sitte å se. Selv om det er det samme mil etter mil, så er det fortsatt spennende. Jeg kan sitte å se kuene som er satt til å beite mellom veiene, menneskene som prøver å få start på scootern og jungel. Jeg kan se på jungelen i evigheter, lure på hva slags hemmeligheter den skjuler. Det er bare trær, men det er bare noe med jungelen, i motsetning til skogen hjemme. Den er så ugjennomtrengelig, solid. Jeg vet det, jeg skravler... Men jeg har tross alt sittet 28 timer på buss i dag, noe må jeg jo fordrive tiden med.

For å ta døgnet i en kjapp oppsummering:
- 12 timer med nattbuss fra Bangkok til Surat Thani, med konstant drypping av vann fra taket.
- Ca. 6 timer med minibuss med lokale fra Surat Thani, til et sted jeg ikke hvet noe som helst om, med lokale og ekle peanøtter.
- Ca. 10 timer med stor, digg buss med asiatiske turister. Inkluderte grenseovergang, og dubbet Bond-film (ikke den bra Bond, Mina)
- Litt under en time med taxi/lete seg fram til rett sted.

Og en ting du bør huske på om du drar til denne delen av verden; det er ikke alltid like lett å ta ut penger. Jeg kom til Malaysia med 16 kr, noe gikk til kjeks og nudler, resten til taxi som jeg delte med to fra bussen. Godt var det, ellers måtte jeg ha tatt bena fatt, de la ut litt ekstra også. Godt det er gode mennesker her i verden. Så når jeg tar på meg sekker, spør etter McDonals (hostellet ligger vegg i vegg), så har jeg ikke så mye som en krone på meg, og et kort som tydeligvis ikke vil bli lest. Jaja, det koster ikke noe å spørre etter veien, så jeg finner frem! Et veldig hyggelig sted, midt i smørøyet, men rolig når man kommer til rommet. Siden jeg var blakk, så hadde jeg ikke spist noe særlig de siste 18-20 timene, uten om kjeks og vann, så det blei strake veien til McDonals! Jeg fikk tatt ut penger også, fikk tips av han i resepsjonen om et sted rett rund hjørnet som alltid funka. Så når jeg tusler rundt hjørnet da, så er de der: tvillingtårnene i Kuala Lumpur! Hadde sett de fra bussen, men de er jo rett ved meg! Deilig å være sentralt merker jeg. Og mye liv var det i gatene også, mange som ville hjelpe meg når de så jeg tråkka rundt med sekken.

Uansett, det har vært en lang dag, mye jeg kunne få panikk over. Billetten din blir du tatt ifra når du begynner i Bangkok som regel, så du har liksom ikke noe bevis. Jeg skulle over en grense, og jeg var blakk. Jeg var virkelig ikke sikker på hvor jeg skulle når jeg kom hit og jeg var flere timer forsinket. Men vet dere hva, jeg har faktisk tatt det med knusende ro. Jeg har tatt utfordringene når de kom, ikke trippa og stressa over de på bussen. (greit, litt nervøs på grensa, men jeg hater formaliteter + litt stressa med pengene, men det var ikke før jeg måtte betale taxi med 6 kr) Men 28 timer hvor veldig mye kan gå galt, og jeg har vært så avslappet som bare det! Jeg leste bogginnlegget fra jeg søkte om visum til India. Ha, hadde jeg hatt de nærvene nå, så hadde jeg sittet på et fly hjem. Jeg har virkelig blitt satt på flere tolmodighetsprøver her, og om jeg må si det selv; jeg har bestått med glans! Og det er deilig, utrolig deilig å bare kunne ta det som det kommer. For ting løser seg alltid til slutt. Og om de ikke gjør det... Så tar jeg det problemet når det er der! Med andre ord, jeg nyter det, jeg elsker det, nå er det virkelig gøy på tur! Og det sier jeg etter monster busstur på 28 timer! Gleder meg til å utforske Kuala Lumpur i morgen, men nå kaller sengen. Det er det eneste med bussen, det blir ikke mye søvn...

- Kaja