Koalas and Kangaroos!

For første gang følte jeg at jeg var i Australia. Det eneste jeg har sett siden jeg kom hit, er byen Brisbane, og den er ganske så lik de fleste andre byer jeg har sett. Klart, de snakker litt snodig her, men jeg er så vant til at folk snakker rart engelsk, at det ikke har noe å si. Men i dag, i dag var jeg i Australia. Litt turist kanskje, men hva annet kan jeg gjøre? Jeg dro til Lone Pine Koala Senter!



Det var veldig gøy å komme så tett på dyrene, selv om det var litt dyrehage-stemning. Jeg tok masse bilder (de dere ser her er bare de første jeg har sett, nettet er så dårlig her), og det syntes jeg jo alltid er gøy, den media-geeken jeg er. De var veldig vant til mennesker, kenguruene var alle bare samlet i en stor "park", 30-40 stk, og her kunne man bare vandre inn og ut, mate dem med mat man fikk kjøpt og ta bilder. Jeg syntes jo det var gøy, men har også lyst til å se dyr i villmarken,så gleder meg til jeg får muglihet til det rett over nyttår.

For å komme med en liten vær-rapport; det er fortsatt overskyet, meeen håper på det beste i morgen. Det er flom i nord, den veien jeg ville dra. Men jeg har planlagt nå å dra inn til Red Centre, med Uluru og hele pakken, først. Så det blir dit jeg setter kursen etter jeg har vært her.

Da håper jeg på et par dager på stranden før den tid, så krydd fingrene alle sammen og sats på sol!

- Kaja

Hello mate!

Jeeh, jeg er fremmer... Jeg har sovet en natt paa flyplassen, men for aa vaere aerlig, den sofaen var bedre enn flere av sengene jeg har hatt! Saa det var null problem, jeg sov nesten 6 timer, vaaknet bare et par ganger for aa ha et oye til sekken. Naa har jeg funnet veien til hostellet, og jeg har merker allerede at dette er mer ungdommelig og for folk paa min alder, saa det er bra. Men jeg merker ogsaa at man skal tjene penger paa alt... Australia er dyrere, saa faar finne paa noen lure sparetriks.

En annen ting jeg har funnet ut, er at solen skal komme allerede til onsdag!! Jeg gleder meg noe helt fantastisk, det har ikke blitt saa mye sol paa meg enda! Og da er det med en gang mye lettere aa gjore ting ogsaa, se ting, saa det blir bra. Jeg faar ogsaa masse inspirasjon naar det kommer til hva jeg vil bruke ukene mine her paa, men det faar jeg fortelle om naar jeg har gjort det!

Og saa langt liker jeg meg. Jeg har for hort at i Australia, saa tar de aa folger deg frem til stedet du skal om du spor etter veien. Og det gjor de. Motte ei jente paa toget, og hun skulle forklare litt for meg, men naar vi kom frem saa sa hun bare: Nei, bli med meg, saa kan jeg vise deg. Dermed var det veldig lett aa komme frem!

Saa da skal jeg bare ta imot alt Australia har aa tilby, jeg koser meg ;)

- Kaja

Down Under, here I come!

I dag har jeg vaert 5 uker paa tur. Joss, tiden flyr, selv om det ikke alltid er like goy. Uansett, i dag starter jeg paa noe som jeg gleder meg utrolig mye til; jeg setter kursen mor Australia! Om en halv time tusler jeg ut fra dette hostellet i Singapore, og begynner paa den lange veien til Down Under!

Jeg foler det har blitt mye venting paa de forste 5 ukene. Jeg har ventet paa vaeret, ventet paa aa begynne aa reise alene, ventet paa at julen skal komme og gaa. Jeg har hatt det goy, men det med julen og det aa bli vant til alt dette har kanskje vaert en liten demper. Men i gaar fikk jeg igjen den folelsen. Den folelsen av sommerfugler i magen, den som sier at jeg kan gjore hva jeg vil, og at verden bare er en avgjorelse unna. Og naa drar jeg til Australia. Et land jeg har dromt om aa se siden forste gang jeg horte om det, et land som virker som et eventyr. Men i lopet av faa timer, saa vil det vaere en virkelighet og jeg kan ennaa ikke helt forstaa det. Gud som jeg gleder meg! Og hva bedre er, i lopet av uken saa kommer ogsaa solen! (beklager mye snakk om vaeret, men det er en medfodt sykdom vi nordmenn har...)

Jeg skal vaere i Australia i nesten 5 uker, som er like lenge som jeg har vaert paa tur. Mange sier at det er aaaalt for liten tid til aa se Australia. Men kjaere tid da, jeg kunne ikke dromme om aa se hele Australia paa 5 uker. Jeg kunne ikke sett Norge paa 5 uker. Saa jeg starter ett sted, og tar resten som det kommer. Det er jo ikke som om jeg aldri skal tilbake til Australia...? Det vet jeg allerede for jeg drar; en gang skal jeg tilbake.

Saa da er det paa tide aa sette fart.
Mamma og pappa, naa er vi halvveis til New Zealand, selv om jeg ikke klarer aa tenke paa det enda, Australia kommer forst i rekke! See you Down Under!

- Kaja

Tusen takk

  

"Julekort" fra Singapore. Juletreet var på plass på Sjømannskirken, selv om ingen virkelig hadde julestemning. Varmen tok knekken på den fort.

           

Jeg var med på gudstjenesten, og hjap til med å dekke bordene etterpå. Greit å ha noe å gjøre syntes jeg. Maten var fantastisk, jeg har ikke spist så mye tilsammen på hele turen! Ribbe, pinnekjøtt... Nam!

Vi var rundt 150 personer, småbarnsfamilier, besteforeldre, studenter og backpackere. Mest nordmenn, men også noen svensker. Jeg har aldri feiret jul med så mange mennesker før!

Vi gikk rundt juletreet også, ute på plassen. Da kommer jo nissen, det er klart. Jeg var for stor til å få pakke, så jeg prøvde heller å få tatt noen bilder. Ble litt mye bevegelse i det med nissen, men liker fargene. 

Nissen kastet vi i vannet. Det var så varmt at det hadde han ikke noe imot. Jeg har jo også fått pepperkaker fra mamma, så jeg sørget for å dele med meg!

"Singapore-familien"! Det var det vi fant ut at vi var, siden vi feiret jul sammen. Skjønne mennesker alle sammen! 

---------------------------------------------------------------------------------

Hadde jeg ikke hatt Sjømannskirken å gå til i dag, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Jeg viste at det kom til å bli tøft å være borte i julen... Men så tøft...? Det kunne jeg aldri drømt om...

Da jeg våknet i dag, var det med en klomp i magen. Det var alt for tidlig, halv 9. Jeg skulle ikke være i kirken før halv 3; hva skulle jeg bruke dagen til? Jeg hadde alt for god tid, og det som skjer når jeg har god tid, da blir jeg sittende å tenke. I dag var inget unntak. Og det slo meg virkelig dypt; jeg er helt alene på julaften. Jeg hadde ingen jeg kjente eller virkelig var glad, kun et par fjes jeg hadde møtt to dager før. Uansett hvor jeg snudde meg, hva jeg så, så fikk det tårene til å flomme over. Jeg pustet dypt flere ganger, prøvde å overbevise meg selv om at dette går bra. Jeg ville skrive litt i dagboken, "dokumentere" dette. Men det eneste jeg klarte å skrive gjennom tårene var: "Det er julaften. Jeg klarer ikke skrive noe, jeg vil bare hjem." Deretter knakk jeg sammen og lot alt komme. Det var et så dypt savn til familien min, de jeg virkelig bryr meg om og vet at jeg aldri kunne vært ute. Om jeg noen gang kunne dratt hjem ved bare å ønske det sterkt nok, så var det da... Jeg forlot sovesalen, hvor jeg har to romkamerater, og gjemte meg på doen en stund. Jeg fikk samlet meg, klar for å lese litt før jeg begynte å stelle meg. Det å kunne forsvinne inn i en bok, en annen verden nå, det var noe jeg trengte. Men ide den feite japaner'n (beklager ordbruket, men han er virkelig stor, og han er japaner, og han snorker utrolig høyt, noe som er irriterende, derfor er og blir han "den feite japaner'n" for meg) skal til å gå, så snakker han til meg. Han gir meg en pose med fukt og kjeks, sammen med et hefte fra en kirke som skal være åpen på julaften. "You shuld not be alone" sier han. Og der føyk den beherskelsen. Jeg får stammet frem et takk og prøver å si at jeg har planer, men jeg tror ikke han fikk det med seg. Han sa han skulle holdt meg med selskap, men han hadde allerede lovet å være et annet sted. Ide han forsvinner ut døren, knekker jeg sammen på sengen for andre gang på under en halv time. Det betydde utrolig mye at han gadd å ta seg bryet med å gi meg en muliget til ikke å være alene, men det gjør savnet enda større. Jeg går i dusjen, jeg bruker lang til på å stelle meg, selv om det egentlig ikke hjelper noe særlig. Det er klamt her, så sminke og hår faller sammen uansett. Men jeg trenger noe å bruke tiden på. Jeg forlater hostellet i meget deprisivt humør, og tanker jeg ikke vil tenke på nå, strømmer gjennom hodet. Og som sagt, hadde jeg ikke hatt Sjømannskirken i kveld, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg planla å bare komme meg gjennom kvelden, få lagt meg så fort jeg kunne, og hele dagen ville være over... Men sånn ble det ikke...

Jeg møte to jenter på busse, de er svenske og skal også til kirken. Vi går sammen, siden jeg er kjent. Under gudstjenesten sliter jeg igjen. Jeg skjønner at den eneste gangen jeg egentlig er i kirken, er på julaften. Med mamma. Vi synger norske julesanger som mamma har sunget for meg siden jeg var liten. Det er ikke få ganger jeg må tvinge tårene tilbake. Etter gudstjenesten hjelper jeg til med borddekking, jeg må ha noe å gjøre. De som jobber der, Jon, Lise, Elisabeth og Jostein er alle kjempehyggelige! Det er gjestene også! Vi blir en gjeng som sitter ved samme bord. Når maten kommer, så merker jeg at jeg faktisk ikke lenger er på gråten; jeg har det gøy. Før vi har spis opp desserten (etter myyye julemat) skjønner jeg at dette blir en kveld jeg aldri vil glemme. Det virker som om formiddagen er fra et annet århundre, et annet univers. Det var også en telefonboks der, du vet, sånne som vi har et fåtall av i Norge. Her kunne jeg ringe hjem gratis, men kun til hustelefoner. Jeg snakker med Mimmi og Far, og tårene triller litt igjen, men ikke på langt nær på samme måte som tidligere. Jeg får også tak i Mina til slutt, og vi sitter å snakker i en halvtime nesten. Det var så deilig å kunne snakke med Mina, bare om surr og ingenting. Det ender med at min "Singapore familie" og jeg er de siste som drar. Jeg avtaler å møte jentene neste dag, og ting føles lettere enn på lenge. Når jeg kommer tilbake på hostellet, skyper jeg med de hjemme. Tåren triller litt igjen, men det syntes jeg bare skulle mangle. Det kan ikke sammeliknes med hvordan jeg følte det da jeg våknet. Det var godt å høre fra alle igjen!

Så i det store og det hele; det har vært en grusom dag, og en fantastik kveld. Jeg har fått minner for liver. Det har ikke vært jul, det har det ikke. Det har vært en opplevelse og en erfaring, men jul, det har det ikke vært. Men det hadde jeg heller ikke trodd.

Så det jeg vil gjøre nå, er å takke.

Jeg vil takke Sjømannskirken, uten dere hadde dette blitt en veldig tung dag. Men jeg vil aldri glemme dette.

Jeg vil takke Mamma, for at hun sendte pepperkaker. For at hun alltid kommenterer på bloggen min. For at hun er mamma'n min, ingen kan noen gang ta hennes plass.

Jeg vil takke Pappa, fordi at når du sier at det vil gå bra, så vet jeg at det er sant. Fordi du oppmuntrer og støtter meg.

Jeg vil takke Siri og Anders, fordi dere lyser opp dagen min uten at jeg egentlig vet det det.

Jeg vil takke Mimmi og Far, alle på Vestgård, Bestemor, Storonkel og alle andre i den store og vide slekta mi, bare fordi dere er slekta mi.

Jeg vil takke Mina. Det er ingen som deg. Om deg klarer jeg ikke si noe annet enn at jeg alltid er her for deg, fordi jeg alltid vet at du er her for meg. Resten jeg vil si, blir mellom oss.

Jeg vil takke Ida, fordi du alltid støtter meg, for alle dine positive meldiger på denne turen, jeg trenger deg.

Jeg vil takke alle som kommenterer her, om det er familie, venner, besso-karer eller han super-kjekke i kjøttet på Rising; det er godt å vite at det er noen som følger med, og en kommentar varmer alltid.

Og jeg vil takke for alle oppmuntende ord. Tusen takk.

Til slutt vil jeg takke en som aldri kommer til å lese dette, men som gjorde noe uforglemmelig for meg. Jeg vil takke den feite japaner'n, takke for at det finnes mennesker som han. Det er slike mennesker som får verden til å gå rundt.

Julen har kommet og gått. Den er over, og akkurat nå er jeg glad for det.

- Kaja

Singapore!

(Direkte fra Kaja's hode i jakten på Sjømannskirken)
OK, let's go!
Først; Undergrunn fra Little India til Harbour Front. Null stress... Jøss, her nede var det rent. Og stort. Og tomt. Har jeg gått feil? Nei, nei, der kommer det noen mennesker, OK... Billett, hmm, billett... Spør i skranken. "Bruk maskinen". Jaha, det skal jeg vel klare, putt på penger. Done. Få billett. Done. Finne toget. Done. Gå på toget og gå av på rett stasjon. Done and done!
Neste; Buss 10, 30 eller 143 til Pasir Panjang Road. Hus nr 300. Ja, har ikke sjang til å se det fra bussen, har jeg det..? Hvem vei er det egentlig... Hmm.. Ikke her i alle fall, prøver andre siden av veien... Heeer ja, strålende! Og deeer, ja, buss nr. 30. Hopp på! Done. Hopp av... Men hvor? Hvor lang er denne gata a? Husnummer? Nei, ikke det gitt... Hopper av her jeg, er riktig gate... Hus nr. 96. Jeeeeh...
Så; Gå frem til hus nr. 300. Jaja, mine kjære venner høyre og venstre fot, vis hva dere kan... 100... 148... 196... 234... 288... Bratt bakke..? Ja, bratt bakke, og skilt opp til hus nr. 300; den norske sjømannskirken... Koselig sted. Der ute sitter noen gamlinger, koselig det. Vafler, diggetidiggdigg! Hmm, hvem snakker jeg med her da? "Hei der". Problem løst! "Hallo, jeg er Kaja" "Ååh, er det du som er Kaja, vi har en pakke til deg!" "H-har dere det!?"...

Vist hadde de pakke til meg! Ut kommer hun med en post-pakke som har hatt litt medfart på veien, men navnet "Kaja Fjeld" og adressen til Sjømannskirken. Uff, det kom et par tårer så for jeg hørte at det var en pakke der, for jeg viste hvem det var fra. Og ganske rett, når jeg pakker opp finner jeg en eske med mammas hjemmelagde pepperkaker, litt knuste men veldig gode, og et par kort; ett fra mamma m/fler og et fra Susann m/fler. Da kom det et par tårer til, og det gjør det fort bare jeg tenker på det nå. Tusen takk mamma, det var helt ubeskrivelig å få den pakken! Jeg vet ikke hva mer jeg kan si her jeg sitter... Tusen, tusen takk <3

Vel, når jeg fikk pustet ut litt og tørket et par tårer, så satt jeg der å skravlet litt med folkene. Det er Jon og Lise som styrer, gift par fra Norge. Det var ikke så veldig mange innom når jeg var der, men jeg ville bare vise ansiktet mitt og være sikker på at jeg finner fram. Jeg blir med på gudstjensete kl 3, og hjelper til med det som trengs etterpå, så er det julemiddag kl 6. Jeg fikk vite at de forventer rundt 100 stykker på julaften, mange studenter på min alder, så det blir moro. Etter å ha fått låne med meg en Singapore-guide, dro jeg ut i byen igjen, for å se litt...

Jeg nevnte tidligere at jeg fant endel klesbutikker i Kuala Lumpur. Vel, Singapore er inget unntak. Men, noe som er et unntak er at det er jul, og jeg trenger en kjole! Så det er det jeg har drevet med mesteparten av dagen, lett etter kjole. Bare noe helt enkelt. Jeg gikk litt rundt å de finere butikkene, men jeg hadde bestemt meg for at jeg gidder ikke bruke mye penger på noe som blir krøsta i sekken, så det endte med at jeg fant en enkel, billig kjole i China Town. Jeg har farta endel rundt i dag, blitt kjent med byen, undergrunnen er den reneste ever! Og veldig lett også (nå har ikke jeg tatt den så mye, men men). Men jeg har fått et lite inntrykk av Singapore. Dere vet alt man hører hele tiden, som "puss tennene 5 ganger om dagen" og "gå så og så langt hver dag". Du vet, gjør alt etter boken, 24/7, uansett, non-stopp. Litt sånn er Singapore, perfeksjonist. Helt malplassert i forhold til resten av Asia. De skilter til hvilken rulletrapp som går opp og hvem som går ned. De reklamerer på TV om å være en rolig og kontrollert sjåfør. Det står skilt over alt om å bruke gangoverfelt! Og greia er, folk gjør alle disse tingene. Inntrykket jeg har fått er at det er en veldig stukturert by, alt er gjennomtenkt og det er den "perfekte" by. For meg gjør det at den mangler litt sjarm. Hvem er perfekt?

Men jeg trives her. Jeg ville ikke bodd her, men jeg er sikker på at det blir en fin jul. Uansett, nå er julen bare en dag unna... Skal egentlig bli godt å få det "overstått". Jeg vet at jeg ville det, og jeg vil fortsatt være et annet sted en hjemme i jula, vil ha noe annet. Og det er noe annet, det er det virkelig...

- Kaja

Nok en dag på reisefot...

FAB as always! Mens jeg ventet på bussen min til Singapore, så fant jeg en do... vel, fordi jeg måtte på do. Og det er en sjelden vare at doen er tom for folk, så jeg fant ut at jeg skulle knipse et par bilder, siden det oftest er slik jeg ser ut mens jeg reiser, noe jeg gjør ganske ofte. Og om det var noen som lurte, det til høyre på bildet er ikke doen... Ikke her i alle fall, men det er noe sånt ganske mange steder.

Jeg har dratt fra Kuala Lumpur til Singapore for å feire jul. Jeg har vært i kontakt med sjømannskirken, så vi har en 'date' på julaften. Uansett, dette var en 5 timers busstur, bare barnemat! Og dette var luksus buss! Jeg fant fort ut at det var ikke så mange andre alternativer i KL, men hvem bryr seg når det koster 120 ,-? Ikke jeg i alle fall. Så jeg hadde egen TV, største setet, og ellers en veldig behagelig tur. Grenseovergangen var ikke noe stress, kl var 3 på natten, så de hadde ikke så mye å gjøre, derfor gikk det fort. Singapore er et lite land, som stort sett bare er Singapore by, om jeg har forstått rett. Dermed tok det ikke lang tid før vi var fremme. Jeg blei satt av på Beach Road kl halv 5 på morgenen, det eneste jeg viste var at jeg skulle til Little India MRT Station. Og vet dere hva? Jeg fant fram på under en time! Jeg stakk hodet inn i alle 7-eleven butikkene jeg fant på veien, og spurte meg frem. Dermed var det bare å ta bena fatt med sekken på ryggen, og vandre inn i de små morgentimer. Da jeg fant fram, så lå resepsjonisten å sov. Huff, fikk så vondt av han når jeg måtte vekke'n. Men det viste seg at det ikke var noen mulighet for tidlig innsjekking, så jeg må vente til et sted mellom 11 og 1. Jaja, nå er kl 7, så det er ikke alt for ille.

Mitt første inntrykk av byen, er at den er ren, man følger reglene og alt er pent og pyntlig. Utrolig mye rar arkitektur, nytt og noe litt spesielt. Men kult altså. Noe som jeg syntes var veldig rart, var at jeg så noe som liknet veldig på en skoleklasse som var ute å gikk, kl halv 5 på morgenen!? Er det normalt!? Om så er, stakars ungdommer...

Jepp, da har solen begynt å titte frem ute, så da er det vel på tide med litt mat kanskje...? Igjen har jeg ingen penger, for på denne turen stoppet vi ikke for å veksle i Singapore. Så det er vel første stopp, penger. Andre stopp, mat. Tredje stopp, adapter. Jeg har jo kjøpt monsteradapter, men av en eller annen grunn, så passer det ikke til PC-laderen, noe som er ganske så vesentlig. Dermed får vi se hva vi kan gjøre med det... Det blir nok en lang dag, har ikke sovet mye, så er trøtt. Jaja, er det ikke dette backpackere gjør? Reiser til alle døgnets tider, pusher grensene litt lenger, ser ut som togvrak hele gjengen...? Er i alle fall det jeg driver med. Jeg koser meg!

- Kaja

Kuala Lumpur

Kuala Lumpur på sitt vakreste. Dette er virkelig noe annet enn Bangkok og Thailand! Om jeg går ut døra, er jeg midt alt kaoset. Rundt gatehjørnet, så ser jeg tårna, og jeg kan gå i tre forskjellige retninger og finne tre av tidenes shoppingsenter. Først var det ikke så vanskelig å stå imot, det var bare merkebutikker. Rettelse, det var alle merkene, på rekke og rad. Prislapper jeg ikke tør å kikke på engang, så det var ikke så vanskelig å gå forbi. Men så fant jeg Topshop. Og Bebe. Og Forever 21. Ondskap er det, rett og slett. Men jeg bestod med glans.

Når jeg kommer til et nytt sted, så liker jeg å få sett meg rundt. Jeg liker å kunne ha litt retningssans, og finne frem til der jeg bor. Så det jeg gjør er å ta med meg kamera, litt penger og tar bena fatt. Jeg bare går dit jeg vil, dit ting ser spennende ut. Etter en stund spør jeg om et kart, setter meg ned og finner ut to ting: hvor jeg er, og hvor jeg bor. Dette gjorde jeg her også. Jeg hadde tittet litt på et kart først, og tok Sky Train til China Town. Når jeg var ferdig med dagen, så viste det seg at jeg hadde vært innom 5 av stedene som var nevnt, uten å ha vist det. Det er deilig å kunne gjøre det på denne måten, slippe å lete seg frem. Man sparer energi og tid på denne måten, for man går ikke feil eller rett, man bare går.

Her er litt av tinga jeg har vært borti. De to bildene til høyre er fra et tempel jeg snubla over. Jeg merker at det er mennesker fra alle kulturer her, men det er vel bare å forvente av en storby. Bilde til venstre er fra et marked. Det var marked med ekte fake, fake fake og en del med mat. Vel, fiskene der så innbydene ut i forhold til resten. Rottene løp rundt på lyse dagen, kyllingene sto i bur bak disken mens de slakta på benken. Jeg så også et par katter i bur, og begrepet "katta til nabo'n" fikk litt ny mening. Det var et sted man kunne fått HIV, AIDS, malaria og salmonella i samme bit. Og lukten. Fy søren, for en stankt. Det var noen ganger jeg bare måtte holde pusten. Jeg turte ikke ta for mange bilder, var ikke sikker på hvordan de ville reagere, men for å være ærlig; jeg trenger ikke bilder som får meg til å spy. Så om det var noen tvi: jeg spiste ikke på det stedet!

Noe annet jeg merker her, er at folk er mer frempå. Jeg blir hele tiden snakket til på gata, ikke bare av selgere, men de fleste menn. "Where are you from?" "What's your name?" Om jeg sier det, så må jeg gjenta det, for ingen hører egentlig på meg. Det bare det blonde håret som trekker ekle menn. Jeg har hatt flere som har spurt om å ta bilde med meg, og når sånt skjer sier jeg fortumelt nei. Det var en som tryglet meg, en liten pingle, og da blir jeg bare irritert. Sorry, hadde de kunnet snakket til meg for en annen grunn enn at jeg er blond og norsk så... men det gjør de ikke.

Og så blir jeg konstant minnet på Mina, hvor enn jeg går. For uansett hvor jeg går, så er det løshunder eller katter. I går gikk jeg faktisk forbi en død katt som lå inne på et marked. Øynene var spist opp, og katten begynte å råtne, så den hadde vært der en stund. Da får jeg stemmer i hode, stemmer som høres veldig ut som Mina: "Nei så grusomt... Tenk å gjøre sånt mot et uskyldig dyr!" Og jeg er så enig. Men hva kan jeg gjøre? Andre steder står de i bur, på varme marked. Jeg har sett ekorn med 3 cm lang snor som holder dem nede, jeg har sett duer i bur, valper som løftes og vises frem, helt borte på grunn av varmen. Jeg er over snittet glad i dyr, og det er ikke til å holde ut å se hvordan disse dyrene lever. Det er litt synd at det er døde dyr som minner meg om bestevennen min, men hun er en av de få jeg vet om som er like glad i dyr som meg, derfor er hun min "dyre-beskytter-stemmer".

Uansett, jeg dro ut for å ta litt bilder i dag. I går åpnet himmelen seg, så jeg ble på hostellet og bare slappet av med andre backpackere. Men i dag fikk jeg knipset litt av tårnene. Jeg har ennå ikke dratt opp, men jeg ville ha natt bilder, og da er det for sent å dra opp i tårnene. Får ta det en annen dag.

Selvutløser på sitt beste! Jaja, jeg har i alle fall vært der! Ganske kult egentlig, og veldig stilrent rundt der. Det er helt klart et turist sted og er skapt for å vise et rikt Malaysia.

 KL Tower er den siste delen av det som blir betegnet som Golden Triangle; disse tre tårnene. De er innen gå avstand fra hverandre, og fra hostelet mitt. Det er moro å ta litt bilder i mørket, men ikke alltid like lett, siden jeg ikke er like stødig på hånden alltid. Men har jo fått til noen bra bilder med meg selv som stativ og telelinsen.

I dag løp jeg rundt å skulle finne meg bussbillett. Det tok sin tid, ikke helt som i Thailand. Der var det 10 reiseselskaper på et kvartal, mens her, her er det kun et få innen for min "komfort sone" av byen. Og ingen av de solgte bussbilletter heller. Men jeg spurte og gravde da, og fant frem tilslutt. Så da er det Singapore neste, og julen er under en uke unna. Fortsatt ingen julestemning. Godt er det. Men jeg gleder meg til å møte alle på sjømannskirken! Men først et par dager til her, nok å se som alltid.

- Kaja

Med knusende ro..

Solen steker, men inne i minibussen er det kjølig og godt. Jeg sitter ved vinduet, omringet av lokale fra Thailand. Jeg har vært på veien i litt over 12 timer, og har kun sittet på en nattbuss med andre backpakere; dette er mer spennende. Jeg skjønner ikke et kvidder av hva de sier, de kan ikke engelsk. Men når jeg hører Munken og sjåføren snakke om Kosan Road og Kuala Lumpur i samme setning, så vet jeg det er meg de snakker om. Meg de ler av, burde jeg kanskje si. De er ikke de eneste som har løfta øyebryna i dag. Det er vist ikke så mange som tar turen Bangkok-Kuala Lumpur med buss. Vel, jeg er ikke som mange andre, det har jeg funnet ut. Jeg syntes dette er spennende, se på meg nå, omringet av lokale som driver med sitt. De eneste fra Thailand som jeg har møtt, har jeg møtt fordi de vil selge meg noe.
Den gamle damen som sitter ved siden av meg er en rar skrue. Rynker og hud som beviser mange år i solen, dårlige tenner som sier at disser årene ikke har hatt vestlig standard. Men hun smiler til meg, snakker til meg selv om jeg ikke skjønner noen ting. Jeg vet ikke helt om hun skjønner at jeg ikke forstår noe, jeg bare jatter med. Hun tilbyr meg peanøtter, du vet, sånne med skall. Andre jeg har snakket med, som virkelig jobber for å bli kjent med lokale, sier at dette er en sjelden ting fra eldre i Thaliand. Jeg takker selvfølgelig ja, og hun gir meg ikke bare et par, men en liten pose. Jeg smiler, tar en nøtt, og skjønner for at dette ikke er hva jeg trodde. Se for deg peanøtter med skall, som har ligget i vann en stund; de er bløte. Og de smaker dritt! Men jeg spiser flere, en høflighets ting. Deretter tilbyr jeg henne Ritz kjeks, og etter et par ekstra smil, så tar hun imot. Så der sitter vi, to totalt fremmede, med totalt forskjellig bakgrunn, med totalt forskjellig meninger om hva som er normalt godteri på en buss. Det er nesten som om vi kjenner hverandre. Vi deler litt mer godterier og sitter bare å smiler. Etter en stund faller blikket igjen ut av vinduet. Og før jeg vet ordet av det, så har hun hoppet ut av bussen ide den stopper for et rødt lys. De siste jeg ser av henne er at hun løper fort over veien for ikke å bli påkjørt av den hensynsløse trafikken, og jeg klarer ikke tenke på annet enn at jeg ikke engang fikk sagt hade. Men som sagt, to totalt fremmede. Det eneste i livet vi faktisk hadde til felles, var at vi delte denne bussen for et par timer...

Der har du det. Det er svaret mitt når folk spør hvorfor gidde 24 timer med buss, og ikke bare ta fly? For da hadde jeg aldri fått smake de ekle peanøttene, eller sett det skjeve, gamle smilet. Dette var kun en halvtime av en tur som endte opp med å bli 28 timer lang, så hva gjør jeg de andre 27 1/2 timene? Neei, si det. Sover litt, skravler litt med backpakere, med turister. Leser litt. Men mest sitter jeg å ser ut av vinduet. Om du noen gang har sittet i en bil eller på en buss med meg, så vet du at jeg fort blir stille, i alle fall på lange turer. Jeg kan bare sitte å se. Selv om det er det samme mil etter mil, så er det fortsatt spennende. Jeg kan sitte å se kuene som er satt til å beite mellom veiene, menneskene som prøver å få start på scootern og jungel. Jeg kan se på jungelen i evigheter, lure på hva slags hemmeligheter den skjuler. Det er bare trær, men det er bare noe med jungelen, i motsetning til skogen hjemme. Den er så ugjennomtrengelig, solid. Jeg vet det, jeg skravler... Men jeg har tross alt sittet 28 timer på buss i dag, noe må jeg jo fordrive tiden med.

For å ta døgnet i en kjapp oppsummering:
- 12 timer med nattbuss fra Bangkok til Surat Thani, med konstant drypping av vann fra taket.
- Ca. 6 timer med minibuss med lokale fra Surat Thani, til et sted jeg ikke hvet noe som helst om, med lokale og ekle peanøtter.
- Ca. 10 timer med stor, digg buss med asiatiske turister. Inkluderte grenseovergang, og dubbet Bond-film (ikke den bra Bond, Mina)
- Litt under en time med taxi/lete seg fram til rett sted.

Og en ting du bør huske på om du drar til denne delen av verden; det er ikke alltid like lett å ta ut penger. Jeg kom til Malaysia med 16 kr, noe gikk til kjeks og nudler, resten til taxi som jeg delte med to fra bussen. Godt var det, ellers måtte jeg ha tatt bena fatt, de la ut litt ekstra også. Godt det er gode mennesker her i verden. Så når jeg tar på meg sekker, spør etter McDonals (hostellet ligger vegg i vegg), så har jeg ikke så mye som en krone på meg, og et kort som tydeligvis ikke vil bli lest. Jaja, det koster ikke noe å spørre etter veien, så jeg finner frem! Et veldig hyggelig sted, midt i smørøyet, men rolig når man kommer til rommet. Siden jeg var blakk, så hadde jeg ikke spist noe særlig de siste 18-20 timene, uten om kjeks og vann, så det blei strake veien til McDonals! Jeg fikk tatt ut penger også, fikk tips av han i resepsjonen om et sted rett rund hjørnet som alltid funka. Så når jeg tusler rundt hjørnet da, så er de der: tvillingtårnene i Kuala Lumpur! Hadde sett de fra bussen, men de er jo rett ved meg! Deilig å være sentralt merker jeg. Og mye liv var det i gatene også, mange som ville hjelpe meg når de så jeg tråkka rundt med sekken.

Uansett, det har vært en lang dag, mye jeg kunne få panikk over. Billetten din blir du tatt ifra når du begynner i Bangkok som regel, så du har liksom ikke noe bevis. Jeg skulle over en grense, og jeg var blakk. Jeg var virkelig ikke sikker på hvor jeg skulle når jeg kom hit og jeg var flere timer forsinket. Men vet dere hva, jeg har faktisk tatt det med knusende ro. Jeg har tatt utfordringene når de kom, ikke trippa og stressa over de på bussen. (greit, litt nervøs på grensa, men jeg hater formaliteter + litt stressa med pengene, men det var ikke før jeg måtte betale taxi med 6 kr) Men 28 timer hvor veldig mye kan gå galt, og jeg har vært så avslappet som bare det! Jeg leste bogginnlegget fra jeg søkte om visum til India. Ha, hadde jeg hatt de nærvene nå, så hadde jeg sittet på et fly hjem. Jeg har virkelig blitt satt på flere tolmodighetsprøver her, og om jeg må si det selv; jeg har bestått med glans! Og det er deilig, utrolig deilig å bare kunne ta det som det kommer. For ting løser seg alltid til slutt. Og om de ikke gjør det... Så tar jeg det problemet når det er der! Med andre ord, jeg nyter det, jeg elsker det, nå er det virkelig gøy på tur! Og det sier jeg etter monster busstur på 28 timer! Gleder meg til å utforske Kuala Lumpur i morgen, men nå kaller sengen. Det er det eneste med bussen, det blir ikke mye søvn...

- Kaja

24 timer, buss og et nytt land

Da sitter jeg her da.. Mine siste timer i Bangkok, før jeg starter på den lange turen ut av landet. For nå er det på tide å flytte på meg, flytte på meg litt uten for Thailand burde jeg si. Jeg setter kursten mot Kuala Lumpur i første omgang. Deretter er det Singapore som står for tur. Jeg har fått meg bussbillett, 250 kr, 24 timer (+ litt er og litt der), to bussbytter og en grenseovergang. Det kan bli spennende. Jeg har fått spørsmålet om hvorfor jeg ikke bare tar fly? 24 timer er lenge. Ja, men hvorfor ikke bare ta buss..? For det første er det vesentlig mye billigere, jeg mener 250 kr!? For det andre, er du klar over hvor mange rare og spennende mennesker man møter på disse bussene? Og for det tredje, jeg liker å se at land på denne måten. Det er så mye langs veiene som man ikke ser ellers, og i alle fall ikke fra et fly. Dermed ble det buss på meg!

Jeg er nå godt ute i min fjerde uke. Det er midt i desember, og normalt ville jeg bakt pepperkaker, sett på blåfjell, spredt juleglede dit jeg kunne. Men ikke i år. Vel, jeg håper og tror jeg fortsatt spere glede da, for dette er utrolig gøy! Men ingen juleforberedleser av noe slag. For å være helt ærlig, ingen julestemning i det hele tatt. Jeg satt ved siden av et juletre i går når jeg hentet klesvasken min, og jeg tenkte: Det der ser så feil ut. Helt feil, malplassert, idiotisk... Et par bomullsdotter lå under og skulle liksom være snø. Come on, det er ikke jul! Dermed, ingen julestemning, dermed, ingen akutt hjemlengsel, dermed, en bedre reise. Det liker jeg. De fleste jeg møter er egentlig på vei hjem, hjem til jul. Men jeg klarer ikke å tenke at det er jul, 15 desember er bare en annen dato, for meg er det avreisedato fra Bangkok. (Jeg skal ikke snakke for høyt, vi er ikke på 24 desember ennå). Men som jeg sier til de når de spør hvorfor jeg ikke skal hjem til jul: Jul er der til neste år også... og året etter. Om man skal reise på denne måten, så må man gjøre det en gang, og nå er like bra som senere.

Uansett, et nytt land, en ny by; det blir spennende. Etter at jeg har vært innom Bangkok tre ganger nå, så har jeg begynt å bli ganske glad i byen. Ikke minst, jeg begynner å bli ganske kjent her også, til kun å ha vært her en uke til sammen. Men jeg gleder meg til nye strøk, nye mennesker og nye opplevelser. Og Australia nærmer seg med stormskritt, og er det noe jeg gleder meg til, så er det i alle fall det!

- Kaja

Hey Norway!

Slik så det ut hvor jeg var på... blir det torsdag? Nei, fredag. Slik så det ut der jeg var på fredag. Om man ser bort i fra de to timene jeg befant meg under vann da. For jeg dro nemlig på en etterlengtet dykketur. Jeg trengte absolutt å friske opp litt, men jeg gledet meg vilt til endelig å dykke igjen, for er det et sted jeg føler meg fri, så er det under vann. Det eneste man hører er sin egen pust. Det å kunne titte opp på vannoverflaten 10-15 meter over, jeg bare elsker det. Der som å si "fuck you" til naturlovene og overlevelsesinstinktet, for det er ingen ting logisk for et menneske å feste vekter på seg, før man hopper ut i vannet. Og under vann, der er det en frihet, en stillhet, en ro, som jeg ennå ikke har funnet noe sted på tørt land. Men jeg må innrømme, jeg var litt skuffet. Sist jeg dykket var i Rødehavet, et av verdens dykkeparadis. Nå er jeg i Thailand, og forventningene var skyhøye... men det var mye døde koraller, lite fisk... ødelagt natur. Jeg vet at jeg ikke er i Thalands beste dykkestrøk, men over alt ellers regner det, og da er det null poeng i å dykke. Uansett, til tross for en liten nedtur, så er jeg glad for at jeg dro; jeg fikk frisket opp og bevist at dykke som å sykle for meg, når jeg kan det, så kan jeg det.

Mens jeg var på båten, kom jeg i snakk med et par karer, han ene fra California, og han andre fra Thailand; Gabe og Wee. Jeg vet jeg har sagt at jeg ikke er den stødigste på rettskriving, men dette er rett, han heter faktisk Wee. Jeg var veldig nære ved å si; "yeah rigth", men nei, jeg er i Thailand, rare navn møter man bare på. Jeg har også fått et nytt navn, det går igjen de fleste stedene jeg har vært. "Kaja" er jo ikke så lett å uttale på engelsk. Og siden spørsmål nr. 2 etter "hva heter du?" alltid er "hvor kommer du fra", så ender jeg opp med "Norway". "Hey Norway". Det funker, jeg skjønner at det er meg det er snakk om. Det er ikke så mange nordmenn ute å tusler...

Ellers har det vært et par late dager her. Strand, sol, hengekøye og "Eat, pray, love". Hvorfor ikke bare ta det helt rolig et par dager? Jeg har sett det meste denne øyen har å tilby, men resten av Thailand er et kaos. Det skal komme en tyfon i sør, så ingen vits i å dra dit. Og Cambodia og Laos har jeg tenkt å komme tilbake til senere på turen, dessuten er det helt feil vei. Så jeg har brukt et par dager her på... å gjøre ingenting. Nei, unskyld, jeg har stått opp av senga, og lagt meg i hengekøyen. Det er det jeg har gjort. Forresten, jeg er forelsket også. I hengekøyen. For en fantastisk, enestående, vidunderlig, himmelsk oppfinnelse! Jeg har alltid hatt lyst til å ha hengekøye, men har ikke hatt noen steder å henge den. Men det skal jeg nå, om jeg så må plante trærne og finne opp voksemiddel selv! Man må jo selvfølgelig ta i betraktning at jeg i det siste har sovet på det man kan kategorisere som mindre gode senger. Den første uka sjekket jeg faktisk om jeg hadde blåmerke på hoftene, så støl var jeg. Jeg har funnet ut at den mest behaglige stillingen er å ligge rett ut på ryggen, armene langs siden og hodet rett opp, på denne måten er det bare rompa som blir vond, ikke hele kroppen. (Det skal nevnes at jeg har tilpasset meg veldig bra i det siste, og sover mye bedre nå. Sånn er det å ha en seng som er som himmelen hjemme, alle andre senger blir uverdige) Men til tross for at det har vært deilig å gjøre ingenting, så føler jeg at det er på tide å dra videre. Så dette blir min siste dag på Koh Chang, i morgen bærer det tilbake til Bangkok, nok en gang.

En annen ting med denne dagen, er at jeg har vært på tur i tre uker. Det er jo latterlig lite i forhold til hva jeg har planer om, men det er forsatt tre uker. Når jeg dro til Miami, så var jeg nesten ferdig på den tiden, nå føler jeg at jeg ikke har starten en gang. Det er rart, jeg husker de tre siste ukene før jeg dro, de virkes som en evighet. Disse ukene har bare flydd forbi. I går snakket jeg med mamma og pappa, og de lurte på om jeg har hjemlengsel, for om man tenker på det, så er det ikke så ofte man ikke ser venner eller familie på tre uker, i alle fall ikke for meg. Og jeg skal ikke lyve, jeg blir slått av hjemlengsel inni mellom. Det er som et slag i tryne, og jeg tenker "så mye enklere alt hadde vært om jeg bare dro hjem nå". Ingen flere kart, ingen flere tegnespråk-samtaler, man trenger ikke lete etter en seng å sove i... Og så tenker jeg på hjemmet mitt, hvor glad jeg er i hjemme mitt. Bare det å komme hjem til noen å fortelle om dagen min, eller møte Siri eller Mina eller Sare på Tullis. Shit, jeg tar meg selv i å lengte til Besso(en sjelden gang)! Men etter at denne tankerekken kommer og går, så tenker jeg også; "vær glad for at du har noe å savne, det betyr at du er heldig. Nå, nyt dette mens du kan, for det er virkelig noe å nyte". Og jeg nyter det. Jeg elsker det faktisk, også hjemlengsel-delen, for litt av det jeg ville føle når jeg dro, var nettopp det; at jeg har noe å savne.

Disse tankene kommer ikke så ofte lenger, nå som jeg starter på min fjerde uke. Men om de kommer, så kommer de med mørket. Når det blir natt, når jeg går tilbake til bungalowen min, alene. Det er da jeg føler meg fortapt, når jeg ligger i den vonde sengen og prøver å sove. Men så kommer morgenen, og alt er som blåst vekk, og jeg bader med elefanter eller dykker blandt koraller. Jeg kommer nok til å sove mest på sovesaler, men det er ikke så ofte man finner det i Thailand eller Asia, har jeg blitt fortalt. Men jeg vet det er veldig vanlig i Australia, og også i Singapore. Jeg har allerede prøvd det, og til tross for at nabo'n er så og si totalt fremmed, så er det bedre en at sengen er tom. Jeg har også lært meg at jeg ikke lenger skal ha forventninger. Er det noe som kan drepe en opplevelse, er hvis forventningene er alt for store, noe jeg er veldig flink til å skape. Så, det jeg gjør nå, er bokstavlig talt; ta det som det kommer. Det er det beste.

Men til tross for noen tibake slag en gang i blant, jeg har det helt fantastisk nå. Det er på ingen måte som jeg forventet, jeg kunne aldri forutsett det, og jeg ønsker ikke å forandre det. Det var det jeg ville, og fortsatt vil, se noe nytt, oppleve noe jeg ikke har kontroll over selv. Og tenk, jeg har bare vært på tur i tre uker, og jeg har allerede så mange tanker og følelser som bare tyter ut. Det er sant, man lærer mye om seg selv på en slik tur, bare på de tre første ukene... Lurer på hva de neste tre-fire månedene vil bringe...

- Kaja

Mamma, kan jeg ta'n med hjem!?

Jeg dro tilbake igjen jeg... Man kan nemlig svømme med elefanter for under 200 lappen her, så det var egentlig ikke noe tvil. Det er bare helt uvirkelig, det er som på tv, bare man ser ut gjennom skjermen på de som sitter i sofaen der hjemme å ser på. Jeg svømte faktisk med elefanter i dag! Jeg svømte rundt en, over, face-to-face, ikke under, det ble litt mye. Som dere ser endte jeg opp med å ha en helt for meg selv! Så store, rolige, fantastiske dyr. Men størrelsen gjør at man fort får respekt. Etter vi var ferdige tuslet jeg rundt å tok litt flere bilder, og jeg gikk bort å klappet noen, men jeg beveget meg rolig, og trakk med tilbake så fort jeg følte de ble litt voldsomt. Det er ikke bare bare når dette dyret begynner å bevege seg. Jeg snakket med en fra Tyskland på stedet, og han hadde vært litt rundt i Thailand og viste litt om elefantene her på øya. Parken hvor jeg var, var den eneste som var "for elefantene". Det er fem steder med elefanter her, men denne var den som tok var på dem, de andre ville bare ha penger. Og det virket som om elefantene var lykkelige også. Ikke at jeg har passet elefanter så veldig mye, men her får de den plassen de trenger og den omsorgen alle dyr bør ha. Og når vi badet med dem, jeg kunne ikke annet enn le: de kastet seg under, det var umulig å holde seg på! Det var ren, eneståene glede. Her jeg sitter nå, kan jeg nesten ikke tro at jeg faktisk har badet med elefanter... Høydepungt, uten tvil!

De backpakerne jeg har snakket med mens jeg har vært på tur, er alle opptatt av de samme tingene. Samtalen begynner med ting som: "hei, hva heter du?", "hvor er du fra?", "hvor skal du?" o.l. Og har man vært på samme sted, eller skal dit en annen har vært, så blir det alltid snakk om en ting: penger. Om det er et dyrt sted, hvordan standard det er det og slike ting. De fleste bruker minimalt, bare den nødvendige + fest annenhver dag. Jeg har snakket med folk som har reist rundt i Thailand, og ikke engang sett elefanter! For meg er det helt baklengs. Det er for å spare penger, man blir gjerrig når man er vandt til å spise middag for 10,- og bo for 60,-. Dermed tusler man bare rundt, og drar på fest om kvelden, for drekka er så billig. Ikke missforstå, jeg blir gjærne med ut en kveld jeg altså, men jeg skal gjøre andre ting også. Jeg har ikke vanskelig for å bruke en 200 lapp for å bade med elefanter, eller 550 for en dykketur med to dykk og alt inkludert. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal bli på den ene siden av gjerdet, når gresset er så fantastisk mye grønner på den andre siden, for en brøkdel av hva man ville betalt i vesten, og 10 000 ganger opplevelsen. Jeg sparer der jeg kan, spiser billig, bor billig... Men jeg skal oppleve! Jeg skal se, føle, lukte, smake og høre. Jeg hadde betalt trippel pris for elefantene i dag, og det var verdt så mye mer. Jeg skjønner at jeg ikke er den typiske backpakeren som bare drar ut for å snakke om det samme med den ene backpakeren etter den andre, nytt hostell hver natt, en buss videre så fort man kan. Jeg vil ta meg tid. Jeg vil bli kjent med folk, ja, men jeg vil også bli kjent med landet jeg er i. Og om det koster litt penger, so what... Det skal jeg unne meg, jeg mener, hvor ofte får man sjangsen til å... la oss si, bade med elefanter?

- Kaja

Vakkert!

Jeg kjørte nesten av veien! Elefanter!?  Det er jo noe av det jeg har gledet meg mest til på hele turen. Jeg har alltid elsket dyr, Globus2 var favorittprogrammet mitt når jeg var liten, det og Gutta på Tur. Så når jeg så elefanter på min tur rundt øya i dag, du kan tro jeg ble glad.

I dag har jeg nemlig leid en scooter, og dura rundt hele denne øya. Den er ikke så veldig stor, men jeg har vært på veien i 7 timer. Veldig deilig å komme seg litt unna de største turiststedene, og ikke minst sitte bak ratte igjen! For dere som har kjørt med meg der hjemme, dere vet at jeg kanskje trykker litt på gassen en gang i blandt. Vel, her er det smale veier, bratte bakker og man kjører på feil side, så jeg har tatt det rolig, tro det eller ei. Rosa x 3 ut på tur (scooter'n var rosa, hjelmen var rosa og jeg var rosa fra stranden i går). Ingen kart, jeg har så vidt sett på et kart av øya, men jeg har skjønt såpass at det finnes så godt som en vei. Uansett, jeg hadde jo med meg kamera i dag, så har tatt bilde av alt som er verdt å ta bilde av! Nyt...

 Dette er en jungeløy, trærne går helt ned til vannet. Det er ikke så mange strender, men de som er, er nydelige!

Helt på den andre siden var det en liten fiskerladsby. Veldig koselig, ingen turister og mye vann. Spiste frokos her.



Jeg vandret en tur inn til en foss som det sto skiltet til ved veien. Det var en 15 min tur gjennom jungelen alene, og det var fantastisk. Jeg har lært at siden jeg er fra Norge, så må man aldri forvente noe av fosser i utlandet, og det gjorde jeg ikke heller. Og det trengte jeg heller ikke, for det var ikke veldig stort. Var lite vann nå, så sikkert kult med mere vann. Men jeg likte jungelen bedre. Lyder over alt, samtidig som det er helt rolig og stille. Og det er sommerfugler, store sommerfugler her! Jeg har ikke fått et bedre bilde enn det over, men jobber med saken. Men utrolig moro å vandre rundt der!

Litt skummelt først, jeg ble bare plassert ved siden av denne her jeg. Jeg ble bare helt satt ut, og jeg skal tilbake til de elefantene. Den lille krabaten ved siden av var der også, en liten djevel. Neida, veldig søt, men han spiste nesten opp øreproppene mine, og nesten kamera og hånden min. Har funnet ut at man har ikke med seg masse tekniske saker rundt disse dyrene. Uff, kanskje det er dyrlege jeg må bli? Gøy var det i alle fall. Fantastiske dyr!

Til slutt avsluttet jeg dagen med dette her og en is. Bilder sier mer enn tusen ord, så jeg kan ikke si mer om dette nå. Det har vært en god dag, nå er det på tide med litt mat.

- Kaja