Tiden er lang for den som venter. Eller?

Det å vente på at noe skal skje, er verre enn det man faktisk venter på. Når man venter på å komme inn til tannlegen, venter på at noen skal rote rundt i munnen din. Man venter på å komme inn til eksamenshøringen, eller jobbintervjuet. Det er i disse stundene fantasien vår viser oss hvor full av faen den kan være. Bilder monstertannleger med blod som spruter eller lærere som ler deg opp i ansiktet seiler forbi ditt indre øye... Er det noe du virkelig er nervøs for, starter det gjerne mange dager i forveien. Tiden åler seg forbi som en sneile i kvikksand. Tikk, takk... Tikk, takk... Helt til poff... så sitter du på venteværelset, og tiden løper fra deg.

Når man gleder seg til noe, så er det hele litt annerledes. Ikke mindre uutholdelig. Hvem har ikke telt dagene i desember som 6-åring? Den 24 dagen står helt stille, kommer aldri nærmere virker det som. Forventinger og forhåpninger bygger seg opp om denne fantastiske dagen; mat, skolefri, snø, juletre, nissen, gavene... Denne ene dagen, som aldri kommer nærmere. Helt til poff... så er den der, og det eneste en liten 6-åring ønsker å gjøre er å rive papiret av alle gavene med en eneste gang! Hele dagen fyker forbi som en eneste stor tåke av mat, gaver og latter... Og så er det over. All ventingen, de pirrende dagene og timene, for denne ene dagen... så er den over.

Jeg opplever en blandet følelse. Jeg gleder meg jo helt sinnsykt til å dra, jeg vil bare komme av sted! Ut å oppleve, se, føle, høre, lukte! Jeg håper det ikke er som julaften, håper ikke disse månedene forsvinner så alt for fort, håper jeg kan klare å huske tilbake på detaljer og opplevelser. Håper virkelig jeg klarer å nyte det mens jeg er der, og ikke bare tenke fremover, men heller leve i nåtiden.
Samtidig er det en liten del av meg som klamrer seg til hjemme mitt, familien, vennene mine. En del som er livredd for alle tingene som kan gå galt. En del som slår meg i tryne hver dag og sier: Hva faen er det du gjør? Hvem tror du du er som bare kan fare avsted på denne måten? Som sagt, en liten del, så liten at den drukner i den delen som gleder seg. Men den finner snart veien til overflaten igjen...

Så her sitter jeg da. Pakker litt nå og da, ingen jobb å pusle med lenger. Går rundt meg selv. Hver gang jeg møter et menneske så er det første de sier: nå er det ikke lenge til du drar! Denne turen er ene og alene det livet mitt handler om akuratt nå. Det er bare det at jeg skulle ønske jeg kunne slutte å snakke om det, jeg vil så indelig gjerne gjøre det! Jeg vil dra nå, bare begynne, ikke spekulere noe mer, ikke gi fantasien min mulighet til å kødde mer med meg. Jeg vil dra! Men det er 11 dager igjen... 11 lange dager, som er vekk før man aner det, men det tar veldig lang tid. Skulle ønske jeg bare kunne legge meg til å sove. Vekker du meg når flyet går?