Thai-land-land!

Sitter på flyet til Moskva, vi er litt forsiknet, så stresser litt med tiden, har bare 1 1/2 time på bytte, og det er nå veldig forminsket. Men prøver å tenke på at det får ikke jeg gjort noe med her og nå, jeg er med på første flyet, og det er nok i første omgang... Vi lander kl 19.00 har jeg funnet ut. Det er da boardinga mi starter, men har 40 min, og det er i samme terminal, så tror det går bra. Det bare må gå bra! Alle drikker tomatjuice her, lukter dritt. Hvem drikker det a? Russere ... Rakk det andre flyet også, det er jo ikke dårlig. Løp litt, men det var ikke veldig nødvendig. For om jeg var skeptisk til Russere før, så er det en underdrivelse nå. Har du noen gang kommet til en tom flyplass? Det har jeg! I Moskva var det ingen til å ta oss gjennom bipe-greia. Jeg var ikke den eneste som sa: Thats a first. Uansett, kom meg fram til slutt. Nå sitter jeg ved siden av far-og-sønn-russere som ikke kan et ord engelsk, men hele tiden filmer månen gjennom mitt vindu. Jaja, nå slapper jeg av litt, skal prøve å sove, kanskje se en film. (håper de har fått med sekken) ...  Mer tomatjuice!? ... Hater papirer og skjema... Jeg kommer til Thailand sammen med solen og morgenen, og mens jeg sitter her så er jeg veldig rolig. Jeg har god tid, jeg skal oppleve. Jeg vil ikke stresse, for det ordner seg. Hva ordner seg? Ingenting er jo egentlig galt...

Et lite utdrag fra dagboken min gjennom noen timer med spenning, soving, panikk og forventing. Men jeg var veldig klar på at dette går bra, ingenting er galt. Det jeg var mest redd for var papirene, men det var jo klappet og klart. Og når jeg da står der, på flyplassen i Bangkok, kjempe fornøyd med meg sev for å ha kommet så langt, så viser det seg at sekken min ikke er like langt. Den er fortsatt i Moskva... Mitt verste mareritt; helt alene i et nytt og fremmed land, uten noen av tingene mine. Perfekt...

Men til tross for denne nedturen, så klarer jeg ikke å deppe. For uansett hvor jeg ser, så smiler noen tilbake. Uansett hvem jeg spør, så får jeg et tydelig og bra svar. Jeg får hjelp med sekken, ei dame skal få den på neste fly, men den kommer nok ikke til meg før i morgen. Hun forklarer hvor jeg kan gå for å få penger tilbake av flyselskapet, og til og med der møter jeg smil som hadde gått rundt hode om ikke ørene var i veien! Så jeg klarer ikke deppe, for det hjelper ingen ting. Kanskje det er alle som vil hjelpe, kanskje er jeg så trøtt at jeg bare ler, jeg vet ikke. Men noe som en tapt sekk, det skjer hele tiden, og det skal mye til for at den ikke finnes.  Begge flyene mine var forsinket, og når det var så vidt jeg rakk flyet, så skjønner jeg at kanskje ikke sekken min fant veien.

Så med langbukse og varm genser setter jeg meg på en buss med alt jeg har i en liten reiseveske. Jeg har pass, billetter og penger, så klarer meg vel en dag uten sekken. Dessuten er jeg så trøtt at jeg tror jeg stuper, uten egentlig å merke det. Så jeg har fått meg et par timer på øyet, her jeg ligger på Hostellet mitt. Fantastisk koselig sted! Gjett hva jeg møtte a!? Mer smil! Kommer fra triste Norge og Nederland, til dette! Tenk om alle kunne spredd sånn glede! Men siden jeg skal prøve å komme inn i døgn rytmen her, så skal jeg ikke sove før kvelden kommer nå.. Jeg får ta på meg buksen og tusle ut etter noe mat og vann.

Så glad, men trøtt, kommer jeg endelig til Thailand, uten sekk. Men, men.. Hvis det er det verste jeg kommer til å møte, så blir dette en fantastisk tur! Og vis alle menneskene er som disse, ja da kommer jeg aldri hjem igjen! (det var en spøk, mamma!)

- Kaja