Ja, hvorfor skal jeg dra alene? Hvorfor skal jeg sette av gårde til helt nye land og kulturer, helt alene? Uten en sjel som vet at jeg kommer, venter på meg, plukker meg opp... Tja, hvorfor ikke?
Jeg har alltid vært selvstendig, alltid likt å vise at jeg klarer! Søstera mi dro til USA et år alene, og jeg holdt på å dø av misunnelse. Det var nok da jeg ble bitt av basillen. Selv om det kanskje ikke var en dans på roser for henne, så lærte hun utrolig mye, ikke bare om en annen kultur og andre mennesker, men også seg selv. Selv hadde jeg ikke muligheten, for jeg ville ikke fått skoleåret godkjent her hjemme. I stede dro jeg en måned til Miami sommer 08, og det er nok til den dag i dag, de beste fire uker av mitt liv! Jeg gikk på språkskole, så det var selvfølgelig mye som lå til rette for å bli kjent med folk. Vel, jeg levde livet som 16 åring i storby'n, og kunne fra det tidspunktet ikke la være; jeg måtte reise!
Siden har jeg vært nesten litt for mange ganger i London, sett New York, Egypt og andre steder. Men dette har vært med familie eller venner. Og, det høres fælt ut, men det er ikke det samme. Selv om vi er 4 stk på tur, så er det fortsatt 4 stk å forholde seg til. Jeg ønsker bare å ha den friheten jeg hadde i Miami på denne turen. Altså, jeg har jo noen få mennesker jeg kunne dratt med, som jeg kunne sagt til; "du, jeg tar denne dagen og går dit alene jeg, ses i kveld." Jeg har de jeg kan krangle med så busta fyker, for så å få latterkrampe med to min senere. Søstera mi, Siri, eller bestevenninna mi, Mina, er to av disse. Men de har jo også liv de skal leve, og det passet bare ikke å ta et halvt år vekk fra studier og jobb. Jeg får heller ta meg til takke med å ha de med deler av turen.
Så er det jo alltid det å klare seg selv. Det er ikke egentlig for og beviste for andre at jeg klarer det, men heller meg selv. Jeg er nå 18 år, altså teknisk sett voksen. Jeg kan stemme, jeg kan kjøre bil, jeg skal liksom starte og studere. Vel, jeg føler meg ikke så veldig voksen enda. Jeg trenger denne reisen til å vise for meg selv at jeg klarer dette, kan ta vare på meg selv, for det er jo det jeg skal gjøre resten av livet.
Nei, jeg føler jeg gjentar meg selv hver gang jeg får det spørsmålet; hvorfor alene? Gjentar, og forsvarer. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, jeg bare gjør det. Jeg tror ikke egentlig jeg har et virkelig svar på hvorfor jeg må gjøre dette alene, det bare er sånn. Det er en blanding av sikkerhet, opplevelser og den følelsen. Den følelsen man får av å reise alene, adrenalin blandet med forventinger og ren frykt. Det er som dop er for andre, man blir avhengig. Og det er akkurat det jeg har blitt, avhengig!
- Kaja
