Stopp opp et øyeblikk...

Det finnes en jente et sted. Musikken er på, baren er åpen, men hun har ikke kjøpt noe. Hun sitter ved et av de høye bordene. Håret er satt opp i en rotete tott, bikini under den grønne toppen. Det klamme og været har satt sine spor sent på ettermiddagen; ingen sminke og røde kinn. Hun har fremme PC'n  og bordet rundt henne er dekket av postkort, skrivesaker og et headsett. En vannflaske er nesten tømt. Hun har vært der i et par timer, et smil fyker ofte over ansiktet ide hun leser noe på skjermen eller skriver kort. Hun skiller seg på ingen måte ut fra noen av de andre som sitter ved bordene rundt, flere av dem også alene. Man kan ikke se det på henne, ikke hvis man ikke kjenner henne, og ingen rundt henne gjør det for øyeblikket. Hvordan kan man gjette at hun er så utrolig langt hjemmefra? At hun har vært det i nesten 8 uker? At hun ikke engang er halvveis på den turen hun har planlagt så lenge? Man kan ikke se alle disse tingene når hun sitter ved det høye bordet. Men hun er det, langt hjemmefra. Alene, men fortsatt omringet av mennesker. Selvstendig, men med en følelse av å være så liten. Uviten om hva som kommer, men med en eventylyst. Med hjemlengsel, men også en brennende lyst til å reise mer. Hvordan kan man gjette at hun er på sin livs tur? At hun lever drømmer, gjør det hun har hatt lyst til så lenge..? Og at hun elsker det? Man kan ikke se det. Men det er sånn hun har det akkurat nå...

Jeg sitter i Cairns, og jeg har en av de dagene. En av de dagene hvor jeg ikke vil gjøre noen ting. Og minst av alt vil jeg løpe byen rundt for å finne en tur inn i regnskogen. Eller en flybillett til en ny by. Jeg vil bare lese, surre på nettet, blogge. Og jeg har i det siste hatt mye å blogge om, historier å fortelle, opplevelser å dele. Men i dag vil jeg heller bare skrive. Jeg vil kjenne litt på hvordan det faktisk er å reise, ikke bare gjennfortelle det hele.

Og det er deilig å være på tur nå, bare for det at jeg føler at nå klarer jeg det. Nå har jeg fått litt "øvelse", jeg hvet hvordan ting funker. I alle fall noen ting, og det er godt å vite. Jeg finner billige steder å bo, flybilletter eller buss. Jeg møter mennesker hele tiden, noen jeg kanskje kunne vært foruten. Selv om det er slitsomt i lengden det å konstant måtte være på utkikk etter hva man skal videre, hvor man skal bo, så føler jeg nå at jeg klarer det. Etter nesten 8 uker på reisefot, så føler jeg at jeg har rett til å kalle meg en backpacker. Kanskje en luksusbackpacker, men en backpacker selvom. Og på en dag som dette, så er det utrolig deilig å være en backpacker. For det som er greit med å være en backpacker, det er at du har god tid. Du trenger ikke stresse, man kan bare ta det som det kommer. Så jeg trenger faktisk ikke å løpe byen rundt etter en tur i regnskogen, jeg kan gjøre det i morgen. Og det er det jeg liker. Det at jeg bare kan ta en dag til å gjøre ingenting, skrive kort hvem, skype med mamma og pappa. Bare gjøre ingenting. Jeg har hatt fire dagen med mye aktivitet, og i går var jeg så trøtt at jeg stupte ned i puten. Det at jeg er en backpacker gjør at jeg kan ta meg en dag til bare å surre. Jeg har ikke 14 dager til å se alt, løpe fra severdighet til severdighet. Nei, jeg tar det rolig.

Så derfor har jeg tatt en dag til å stoppe opp. Til å ta det hele inn. Til å forstå at jeg faktisk reiser, og at jeg nyter det. Jeg har nettopp kommet tilbake fra dykketuren min, og jeg må si at det er nå det slår meg: det er for dette jeg reiser. For de opplevelsene jeg fikk der, og for muligheten til å ta en dag og virkelig nye det hele etterpå. For at jeg kan gjøre ting i mitt eget snegle-fart-tempo.

Så ta et øyeblikk eller to i dag. Stopp opp, og tenk på hva du opplever nettopp denne dagen. Om du er på jobb, om du er syk eller om du skal lage middag til kjæresten. Uansett, det er små øyeblikk som teller, ta vare på dem.

- Kaja