This is Africa

For en dag! Eller for noen dager burde jeg vel si.. Vi har kommet oss helberget frem til Antelope Park i Zimbabwe etter x antall timer på fly, biler, busser, for ikke å snakke om flyplasser.
Pappa kjørte oss, Mina og meg, til Gardemoen på lørdag morgen, derfra gikk turen til London for et flybytte. Her måtte vi hente pikkpakket, bytte terminal og sjekke inn på nytt. Det gikk med et nødskrik. Jeg har aldri løpt til en gate før, men en ting er iallfall sikkert; kondis har jeg ikke mye av lenger. Men flyet, det rakk vi. Etter 8 timer på fly, en Mini som var dopa på sovemedisin og en mann i turban som prøvde å føre en politisk diskusjon med en mindre interessert/uvitende Kaja, så befant vi oss i Kenya. Liten, klam og trang flyplass, men kun et lite stopp før vi satt snuta mot vårt mål: Zimbawe! Men her møtte vi et lite problem; ingen plukket oss opp på flyplassen.. Det vil si, etter et par telefoner og hjelp fra den søte damen bak skranken, så dukket han opp. Men vi måtte vente på et par andre før vi kunne kjøre til parken. Dette ble en 6 timers ventetid på Harare flyplass, som er liten, ingen ting å gjøre og varm. Men etter at det siste flyet av utsatt på litt-små-ubestemt tid, så satt vi at sted mot parken, Mina, Danielle fra Australia, meg og fyren som kjørte! Det er en 4 timers kjøretur. Vi fikk sove ganske mye, men sånn 3 timer uti, så kom vi til et sted hvor det hadde vært en ulykke. Det er første gang jeg har sett konsekvensene av å sitte ubeskyttet på lasteplanen... Det var ikke pent. Det siste vi høre var koret fra kirken som sang... Men endelig, etter rundt 35 timers reise, var vi fremme - Antelope Park, Keijei and Mini has arrived!

Det var i går, dagen i dag er en annen sak. Her vi bor er bare så fint, virkelig mye bedre enn jeg hadde sett for meg. Kommer nok mer bilder herfra senere. Vi har blitt introdusert til mye nytt, rutiner, oppgaver og mennesker. Og løver. Mange løver.
Systemet her er at de skal ale opp løver for å slippe dem ut i det fri. Løvebestanden i Afrika har sunket med 18 % de siste årene, noe som er sykt. Så her aler de opp løver i steg en; fore, introdusere villmark og jakting. Steg to; la løvene jakte i flokk, ingen mennesklig kontakt lenger. Steg tre; introdusere konkurranse for løvene, samtidig som de jakter, større område. Og steg fire; utslipp i det fri. Det vi skal gjøre, er steg en, hvor vi hovedsaklig tar med løvene ut på tur to ganger om dagen, og aktiviserer de med forskjellige leker. Vi var på vår første lionwalk i dag... Det er noe helt spesielt når du har to løver på 12 mnd som går på hver side av deg, klatrer i trær og lekesloss. Helt uten bånd, sperringer eller noe, kun en pinne du skal kunne "forlenge armen din med.." Det er bare en ting å si: Jeg elsker det!

Det er utrolig mange frivillige her, tror vi er rundt 50. Det er endel som jobber med barna i landsbyen her, og noen som jobber med løvene, sånn som oss. Men det syke er jo at det er 95% nordmenn her. Det kryr av nordmenn! Mange koselige mennesker, de som er frivillige eller jobber her fast, de er alle åpne og hyggelige.
Etter en fantastisk middag og en øl, er det snart på tide å legge seg, skal tross alt opp halv 7 for å jobbe i stallen og senere ut på en elefanttur. Hvis det er de gale som har det godt, da lurer jeg veldig på hvor strekt mentalt skadet jeg er...?

PS: kommer mer bilder en annen dag, i dag får jeg ikke til noe mer... Men den løven over har jeg faktisk tatt på! :D